Sigurd II Munn, eller Sigurd Haraldsson (født 1133, død 1155) var sønn av kong Harald Gille, og ble som treåring kåret til konge på Øretinget i Trøndelag etter kong Haralds død i desember 1136. Sigurd døde 22 år gammel, uten nevneverdig politisk ettermæle, men med et rykte som kvinneforfører.

Sigurds mor Tora var kong Haralds faste frille, og levde ved hoffet. Som lite barn ble Sigurd satt til fostring hos lendmannen Såda-Gyrd Bårdsson, på et ikke nærmere angitt sted iTrøndelag. Sammen med Gyrd sto Agmund Svifte og Ottar Birting som formyndere for Sigurd da han siden ble barnekonge.

Faren Harald ble senhøsten 1136 utsatt for et «familieproblem» av samme type som han selv hadde påført kong Sigurd Jorsalfare: Han blir oppsøkt i Bergen av en angivelig halvbror,Sigurd Slembe, som sa at han var sønn av Magnus Berrføtt og ba om at slektskapet ble anerkjent av Harald. Harald svarte med å anklage Sigurd Slembe for drapet på Torkjell Fostre. Noe senere oppsøkte Sigurd og «noen menn» kongen mens han sov hos Tora. Her tok de livet av ham, natten mellom 13. og 14. desember. Sigurd Slembe lyste drapet på seg, og ba om å bli tatt til konge. Han og hans menn ble dømt fredløse og jaget fra Bergen.

Sigurd Slembe lot seg kåre til konge på ting i Nordhordland, i Sogn og i Fjordane. Den styringsvante kretsen som hadde holdt de politiske tøylene i Harald Gilles dager, aktet imidlertid ikke å gi slipp på makten.^[2] Det ble sendt ilbud fra Bergen til Trøndelag med bønn om at Sigurd Munn måtte bli tatt til konge på tinget. Sigurd Slembe dro likevel til Nidaros og hentet den nå munkeviede kong Magnus Blinde ut av klosteret. Sagaen lar det skinne gjennom at dette var mot Magnus' vilje. I navnet til kong Magnus krevde Sigurd kongsmakt. Enkedronningen Ingerid giftet seg senere med Ottar Birting, en av de tre nevnte stormennene som fostret og støttet Sigurd. Samtidig sørget Ingerid for at hennes egen sønn Inge (da 2 år) ble tatt til konge på Borgartinget. Slik lyktes det dem å samle en allianse som etter en tids skurring^[3]kunne stå imot Sigurd Slembe og Magnus Blinde.

Som seksåring var Sigurd eldst av de to kongsbrødrene som (neppe egenhendig) beseiret Sigurd Slembe og Magnus Blinde i slaget ved Holmengrå. Etter dette var det relativ fred i riket i flere år. I 1142 kom Inges og Sigurds eldre halvbror Øystein Haraldsson til Norge og ble tatt til konge sammen med dem. Samtidig ble den yngre, og sykelige Magnus Haraldsson tatt til konge. Sagaen forteller av Inge og Sigurd hadde felles hird så lenge formynderne deres levde. Øystein hadde egen, «for han var fullvoksen mann». Etterhvert skulle Sigurd og Øystein gjøre felles sak mot Inge, uten suksess.

En hovedsak i brødrenes regjeringstid ble opprettelsen av Nidaros erkebispedømme i 1152/53, der Sigurd deltok sammen med brødrene Inge og Øystein. Selv om pavens utsendingNicholas Breakspear favoriserte Inge^[4]; sto de tre halvbrødrekongene sammen bak grunnleggingen av erkebispesetet og de kongelige innrømmelser som ble gitt ved den anledning.

Etter at Gregorius Dagsson ble kong Inges rådgiver, oppsto en splittelse mellom Inge og de to etterhvert samstemte halvbrødrene Sigurd og Øystein. De tre skulle møtes til forlik i Bergen, men etter to provokasjonsdrap fra Sigurds side, og innstendige oppfordringer fra Gregorius, samtykket Inge i å gå til angrep på Sigurd og hans menn. De ble drept i gården til Sigrid Sætai Bergen, før Øystein rakk å komme til byen.

To år senere ble Øystein drept av Inges menn, etter lang tids usemje og mye hærferd. Etter Sigurds og Øysteins død samlet deres støttespillere seg bak Håkon Herdebrei, som drepte Inge under et slag på isen utenfor Oslo i 1161.

Snorre beskriver kong Sigurd slik^[5] «han ble en villstyring og uvøren i alle ferd [...] en stor og sterk mann, med et kjekt utseende; han hadde brunt hår og stygg munn, men ellers vakkert ansikt. Han stod over andre i å tale godt og dugelig». Den "stygge" munnen er av mange blitt tolket dit hen at han hadde hareskår.

Sigurd Ring (norrønt Sigurðr hringr) ca. 759, var en delvis legendarisk konge i Svitjod (Sverige) og Danmark, og skal ha vært far til Ragnar Lodbrok.

Sigurd Ring er nevnt i blant annet Gesta Danorum, Hervors saga og Sögubrot af nokkurum fornkonungum í Dana- ok Svíaveldi‎, I henhold til Bosi og Herrauds saga (Bósa saga ok Herrauðs) skal det ha vært en egen saga om Sigurd Ring, men denne saga er gått tapt. I de eldste kildene blir han æret for å ha vunnet slaget ved Bråvalla mot sin onkel Harald Hildetann og for å være far til den kjente vikinghøvdingen Ragnar Lodbrok.

Svein Estridsson (dansk: Svend Estridsen, Svend den Yngre og Svend II), født ca. 1018^[2], død 1076 var konge av Danmark i tidsrommet 1047–1076), sønn av jarl Ulf Thorgilsson avSkåne og Knut den stores halvsøster Estrid Margarete Sveinsdatter, datter av Svein I Tveskjegg. Han etterfulgte den norske kongen Magnus Olavsson, den gode, som hersker av det danske riket. I henhold til Adam av Bremen ble han også kalt for «Svein den yngre» i sin samtid. Engelske kilder kaller ham for Sweyn.

Strid med Norge

Kong Magnus Olavsson gjorde Svein til jarl av Danmark, og Svein blir i år 1042 med kong Magnus på hærtog mot venderne sør i Østersjøen. De jevner med jorda den beryktedeJomsborg på øya Wolin ved munningen av Oder. Kong Magnus erobret borgen, og mye av folket i Vendland ga seg under den norske kongen. Året etter utkjempet kong Magnus det berømte slaget på Lyrskoghede og satte med det en stopper for vendernes herjinger mot vest og nord.

Etter at Sveins lojalitet mot Magnus opphører lar han seg velge til Danmarks konge ved tinget i Viborg. Kong Magnus kom da fra Norge og drev opprøreren fra landet og på flukt tilSverige hvor Svein gjorde stadige forsøk på å ta Danmark. Krigen raste i flere år inntil Harald Hardråde kom tilbake fra Konstantinopel, rik på gull, og en farlig motstander.

Harald Hardråde allierte seg i Sverige med Svein Estridsson og sammen herjet de rundt i Danmark inntil kong Magnus tilbød sin onkel halv riket mot fred. Harald får det som han vil og overgir Svein til seg selv som da blir isolert. Han går på et tungt nederlag til sjøs, men Magnus forfølger ham over Sjælland. Ulykken skjer da Magnus rider omkull og blir dødelig såret.

På sitt dødsleie i 1047 ble det sagt at Magnus hadde erklært at Svein skulle arve Danmark. På landstinget ble både kong Harald Hardråde av Norge og Svein kåret til Danmarks konger. Kong Harald Hardråde var derimot meget misfornøyd med ordningen og gjorde hærtokt mot Danmark og herjet blant annet Hedeby som blir ødelagt ved brann. Svend Estridsson flykter derimot aldri mer fra Danmark.

Våren 1062 ble slaget ved Niså utkjempet, ved elven Nissans munning i nærheten av Halmstad i Sverige. Svein hadde klart å mønstre en flåte på 300 skip, dobbelt så mange som Harald Hardrådes flåte. Overlegenheten i styrke hjalp likevel ikke – den danske opprøreren var ikke av samme klasse og støpning som den slu og harde norske krigerkongen. I følge Snorre Sturlason gikk Harald Hardråde av seieren, og han trodde at Svein var blant de falne, men denne hadde klart å ta seg i land og ble tatt hånd om av en bonde ved navn Karl. Svein som ikke ble gjenkjent ble budt på mat og da de satt til bords talte han om at danskene hadde tapt kampen til sjøs. Da sa bondens hustru: «Ille har vi stelt oss til med kongen vår, han er både halt og feig!» Svein svarte da: «Feig er han ikke, men han er ikke seierrik».

Historien om bonden er nok en fiktiv dramatisering av Snorre, men har en interessant detalj: bondekvinnens påstand om at kongen er halt.

Først i 1064 sluttet de stridende fred ved at kong Harald oppga sine krav på Danmark. Harald Hardråde vender seg deretter mot England, men dør i slaget ved Stamford Bridge.

Sverre Sigurdsson (kong Sverre) (født ca. 1151, død 9. mars 1202) var konge av Norge i perioden 1177–1202.

Sverre ble født i Norge, men vokste opp i Kirkjubøur på Færøyene. Han må ha vært spesielt evnerik siden Roe, biskopen på Færøyene, satte ham i prestelære. Ifølge sagaen skal Sverre ha fått høre av mor si, Gunnhild, at han var sønn av kong Sigurd Munn. Dette regnes i dag som lite troverdig.^[1] Statusen som «kongssønn» ga imidlertid Sverre legitimitet til et mer storstilt prosjekt enn en karriere innen kirken. Han tok kontakt med den ledende opprørsflokken i landet, Birkebeinerne. Disse stod uten høvding etter at Øystein Møyla hadde falt i slaget på Re. De tok Sverre til høvding og han viste seg raskt som en taktisk dyktig hærfører.

I løpet av kort tid greide han å få seg selv hyllet som konge på Øyratinget, men det tok flere år før kongemakten endelig var sikret. De første årene var Sverre og birkebeinerne konstant i bevegelse. Flokken ble sett på som uromakere av allmuen og det var få som trodde de hadde noen sjanse til seier.

Motstanderen var kong Magnus Erlingsson og hans far, Erling Skakke. Magnus var dattersønn til Sigurd Jorsalfare og ble støttet av kirken, som ønsket en kontrollert arvefølge bygd på ektefødsler. Da Magnus døde i slaget ved Fimreite stod biskopene Nikolas Arnesson (Oslo) og Eirik Ivarsson (Stavanger, senere erkebiskop av Nidaros) fram som Sverres argeste motstandere. De reiste sin egen krigerflokk (baglerne) og greide å få paven til å lyse kong Sverre i bann i 1194.

Striden med baglerne varte til Sverre døde på sotteseng i Bjørgvin (i dag Bergen) i 1202. Med en alder på om lag 50 år var han en av de norske kongene som levde lengst fram til da.

En minnestein er reist på stedet der Sverre først tok kongsnavn, i Munkedal kommune i Båhuslen. Den ble avduket i 1929.

Sverres konflikt med paven og kirken

Allerede like etter at Sverre overtok som konge, begynte konfliktene med kirken. Erkebiskop Øystein hadde vært alliert med Sverres motstander Erling Skakke, og Sverre sørget for å oppheve mange av de rettighetene Erling hadde gitt kirken. Konflikten utartet såpass at Øystein til slutt måtte forlate landet.^[2]

Da Eirik Ivarsson ble ny erkebiskop i 1188 brøt striden ut igjen. Sverre godkjente ikke Eiriks etterfølger som ny biskop i Stavanger, og Eirik nektet på sin side å krone kongen. I 1190 forlot Eirik Norge, mens de andre biskopene bøyde av for kong Sverre. I 1194 lot Sverre seg salve og krone til Norges konge, men til samme tid lyste Eirik med pave Innocens IIIs velsignelse kongen i bann. Senere bannlyste paven selv de biskopene som støttet Sverre, noe som gjorde at flere og flere av biskopene fulgte Eirik i landflyktighet.^[3]

Sentralt i striden mellom Sverre og kirken var den såkalte jus patronatus (patronatsretten) de norske bøndene hadde over sine kirker. I Sverres saga heter det at:^[2]

Det var gammel lov og sedvane at kongen og bøndene måtte bygge kirke på gården sin på egen kostnad, om de ville, og da skulle de selv styre over kirken og ansette prest; men erkebispen la styresmakten sin på enhver kirke med det samme den var innviet, og på alle som han gav lov å holde messe i. Kongen krevde lov og rett i dette; men erkebiskopen bød av.

I Sverres kampskrift En tale mot biskopene argumenteres det for at kongen måtte ha en tilsvarende patronatsrett over kirker som kongemakten hadde bygget, og at biskoper dermed måtte anses som embedsmenn som skulle ansettes av kongen og tjene ham. Kirken selv ønsket imidlertid å være selvstyrt, og mente at de selv skulle forvalte kirker og tilhørende eiendommer samt ansette prester. Sistnevnte syn var også i tråd med hvordan ordningen var internasjonalt.^[2]

Mot slutten av livet innså Sverre at det var nytteløst å kjempe mot den mektige pave Innocens III, og han rådet sønnen Håkon til å forsone seg med kirken.^[2] Etter Sverres død i 1202 klarte Håkon å komme til forlik med erkebiskopen og kirken, selv om striden mellom baglerne og birkebeinerne langt fra tok slutt med forliket.^[3] Striden om kirkelige ansettelser endte med at kirken selv fikk styre over eiendommene sine og fikk ansettelsesrett til kirkelige embeder, selv om aristokratiet og bøndene som et kompromiss fikk beholde patronatsretten sin.

Varig innvirkning på norsk historie

Det kan hevdes at det militære talentet til Sverre bidro til å få slutt på borgerkrigene. Han bygde opp Birkebeinerne fra en sammenrasket krigerflokk til en effektiv elitestyrke som klarte å sikre makta for Sverres dynasti. Det kan med like stor rett hevdes at dette forlenget borgerkrigene med en mannsalder.

Sverre blir helst husket for å ha «talt Roma midt i mot» (1194). Konflikten med pavekirken var imidlertid rent personlig og førte ikke til noen varig endring av maktforholdet mellom kirke og kongemakt. Sverre var ingen reformator.

Størst virkning hadde kanskje utslettingen av Erling Skakkes lendmannsparti. Etter at Sverre hadde nedkjempet de gamle stormannsættene hadde Norge ingen livskraftig adel. På den ene side åpnet dette landet for senere dominans av dansk og svensk adel, men samtidig kan det ha bidratt til å skape den relativt egalitære norske kulturen^{[trenger referanse]}.

Kong Sverre omtales i andre verset av Ja vi elsker.

For å gi legitimitet til sitt eget kongedømme, måtte Sverre påstå at han hørte til Hårfagreætten. I virkeligheten grunnla han en ny kongeætt, Sverreætten, og det var den som regjerte iNorge fram til unionen med Sverige drøyt 100 år senere.

Théodrate of Troyes (868–903) was the wife of Odo, Count of Paris. She was Queen consort of Western Francia. She had two known sons, Arnulf (who was born probably about 885) and Guy (who was born probably about 888), neither of whom lived past the age of fifteen.

I. Led - [Rudbek]

II: Hesselballe-Linjen - [Skeel (Dyre)] 

Brynhildr (also spelled Brunhild, Brünnhilde, Brynhild) is a shieldmaiden and a valkyrie in Germanic mythology, where she appears as a main character in the Völsunga saga and some Eddic poems treating the same events. Under the name Brünnhilde she appears in the Nibelungenlied and therefore also in Richard Wagner's opera cycle Der Ring des Nibelungen. She may be inspired by the Visigothic princess Brunhilda of Austrasia. The history of Brynhildr includes fratricide, a long battle between brothers, and dealings with the Huns. She is also known asSigrdrífa, as written in the poem Sigrdrífumál.

Gjertrud Erlingsdatter finner vi kun omtalt i Arnmødlingatal : "..Torberg Arnesson fikk Astrid den fribårne, datter av Erling på Sola og Astrid Tryggvadotter, søster av Olav Tryggvasson. Arne Arnesson fikk Geirtrud, søster av Astrid den fribårne..." 

Gunhild Haraldsdatter eller Gunnhild (før 975 – 13. november 1002) var datter af Harald Blåtand og Gyritha, hun blev gift med Pallig Tokesen jarl i Devonshire. Hun bliver dræbt sammen med sin mand i massakren Danemordet iEngland i november 1002.

Pallig Tokesen (F. før 975 – D. 13. november 1002) var søn af Toke Gormsen, og derved barnebarn af Gorm den Gamle, han blev gift med Gunhild Haraldsdatter der var datter af den danske konge Harald Blåtand. Han blev dræbt sammen med sin kone i massakren Danemordet i England i november 1002.

Poppa of Bayeux was the mistress or wife^[1] (perhaps by more danico)^[2] of Norman conqueror Rollo. She was the mother of William I, Duke of Normandy, and Gerloc. Chronicler Dudo of Saint-Quentin relates that she was the daughter of a count named Berenger, captured at Bayeux by Rollo in 885 or 889. This has led to speculation that she was the daughter of Berengar II of Neustria. A statue of Poppa stands at Place de Gaulle in Bayeux.

Theodrada (ca. 784 – 844/853) was a daughter of Charlemagne (742-814) from his marriage to Fastrada. She became Abbess of the monastery of Argenteuil.

• til Bidstrup og Skjern, som hendes ægtefælle før 1447 solgte til Oluf Sommer. Solgte med søstrene deres arv i Vallø til fru Anne (hr. Oluf Axelsens).

• Var 1414 ridder og kaldes da unge hr. Henning van Potbusch, delte 1419 og 1421 Vallø og Bidstrup (Hovlbjerg H.) med sin svoger hr. Oluf Axelsen (Thott), blev 1431 fanget af Hamborgerne ved Flensborgs belejring, afstod 1435 Egholm til Claus Podebusk, beseglede 14 oktober samme år i Stockholm kong Eriks forlig med de svenske, men gjorde 9 oktober 1436 i Lübeck sit testamente og bestemte deri at ville begraves i St. Cathrine Kirke med sit skjold og våben hængende ved graven, nævner deri sin hustru og børn og sin foged på Egholm, sin sårlæge etc. etc., var død i december 1442; gift med Kirsten Jensdatter Falk til Vallø, Skjern og Bidstrup, med hvem han blev trolovet 1409, hun gav 1450 gods til Mariager Kloster.

• 1576 Borgmester i Køge.

• af Alverslev (Ø. Gynge H.), tilskødede 1320 sin Broder Peder Jensen, Kannik i Lund, Gods, som han arvede efter sin Fader og en afdød Broder, hvilket Skøde er beseglet af deres Brødre Anders og Jep Jensen, nævnes også 1330 og 1336 og fører da Galen-Våbnet, gav 1336 Gods til Alverslev Kirke.

• Beseglede 1306 Faderens Gavebrev til Esrom Kloster, gjorde 1307 Testamente

• borger og købmand i Køge.

• død senest i 1180’erne. - Hans navn står på en indmuret mindetavle i Bjernede Kirke ("fin filius ebbonis"). Antagelig er han da kirkens stifter Sune Ebbesens bror.

• Enten han selv eller hustruen Ingefred ejede halvdelen af øen Hidensee ved Rygen. Ejede desuden landet Schaprode, ligeledes på Rygen, som sønnen Andreas ses at have overtaget. Formentlig gods i Hyby (Hyby S., Bara H., Skåne). Formodentlig også gods på Bornholm af ukendt omfang. Måske kaldt "af Bornholm", idet sønnen i et tilfælde tituleres "Andreas den Yngre af Bornholm". 
  - Sandsynligvis den Andreas, herre til Hyby, søn af Erland fra Skåne, der 1245 søgte og fik fem års fritagelse fra band af pave Innocens IV. Vidne i 1254 og -56 for broderen Jakob. Forhandlede for Jakob 1257 i dennes strid med kongen. Tog i forlængelse af Jakobs fængsling 1259 alene eller sammen med fyrst Jarimar af Rygen Bornholm fra kongen, ødelagde kongens fæstning og dræbte efter sigende 200 af kongens mænd. Holdt derefter borgen mod konge og enkedronning og udstedte brev på øen 1268. Andreas havde 1268 tilsyneladende bemægtiget sig sin svigerindes, priorinde Estrid i Börringe, gods i Karlslunde, som hun havde på tænkt Roskilde Skt. Clara. Gav 1268 (2. aug.) endeligt afkald på det. Den Andreas af Bomholm, der 1275 (13. marts) vidnede for fyrst Vizlav af Rygen er formentlig Andreas’ søn. I 1282 og -83 vidne med bl.a. broderen Niels på forordninger af kong Erik V Klipping. Såvel togtet 1259 som sønnens senere optræden i Vizlav af Rygens følge peger på en nær forbindelse til Rygens fyrstehus. Forsoningen med Kristoffer-linjen kan da forklares med den tilsvarende forsoning mellem Rygens fyrstehus og det danske kongehus. Seglet er med tre tværstriber med ruderomamentik. 
  - 1297 omtales Andreas’ enke, Ingefred, på Rygen med sønnen Andreas. I 1268 omtalte Andreas sin unavngivne ægtefælle som søster til Niels Aleksandersens datter Estrid, priorinde i Börringe. Sønnen Andreas bevidnede for Vizlav allerede 1273. En rimelig følgeslutning synes da at være, at Ingefred var datter af Niels Aleksandersen, selvom hun ikke er nævnt sammen med hans øvrige døtre i Genealogien, og gift med Andreas senest omkring 1250. Imidlertid peger den nære forbindelse til Rygen og godset i Hiddensee og Schaprode også på en ægteskabelig forbindelse til Rygens fyrstehus. Hertil svarer at de rygiske fyrster i 1256 betegnes som slægtninge til Andreas' bror, ærkebiskop Jakob, uden at dette slægtskab i øvrigt kan forklares.
  
  Død mellem 1283 og 1297.

• Gift med kong Sverker II af Sverige (F: kong Karl VII Sverkersson af Sverige), død 1210. Ægteskabet omtales som regel som det første af Sverkers to kendte ægteskaber, men det behøver ikke være tilfældet.

• hæderlig og velbårne husfru Ælseby Rudbæcks, der 1442 som enke havde Høiby og Høibyfang (nu Hyby, Bare H.) af Kong Christoffer, men da måtte aftræde gård og gods til hr. Oluf Axelsen (Thott), var vistnok død 1462, da ærkedegnen i Lund Tetz (Rosengaard) på hendes vegne testamenterede en halvgård i Malmø til St. Trinitatis Alter i St. Petri Kirke i Malmø.

• Lyder Holk, der tidligst forekommer 1417 som Forlover for Hr. Truid Has, og besegler da med Mandehovedet („Lütke Holk"), derefter skrives til Støvring (aff Steffringhe) 1429 og 1432, men var død 1440, da hans Enke Fru Ælsuf af Støvring nævnes, som 1442 skænkede sin Gaard Kalstrup og Kalstrup Mølle i Vigerby Sogn til Helligaandshuset i Aalborg for sig, sine Forældres, sin Husbonds og sine Børns, levende og døde og alle kristne Sjæles Frelse, ligesom hun s. A. til Helligaandslavet i Randers skænkede en Gaard i Kastbjerg i Gerløv Herred; gift med Else Christiernsdatter (Vendelbo) af Støvringgaard, Enke efter Axel Jepsen.

• nævnes 1316 og 1343, beseglede 1326 i Roskilde det Hr. Ludvig Albertsen givne Lensbrev, var død 1364, da Hasse Hwittensee til Peder Torbernsens to Sønner tilbagegav alt det Gods i Sjælland, som deres Fader havde pantsat til Hasses Svoger Bent Arvidsen.

• Skænkede Sorø Kloster gård i Høed (Valsølille S., Ringsted H.) for sin begravelse. Blev ifølge de samtidige jærtegnsfortællinger om kong Erik IV Plovpenning engang afsat af denne som foged. Beretningens indhold er, at Peder derfor ville ikke tro på Eriks hellighed, men gav sig, da han engang var syg, og helbredtes.

• til Markie (Skyts H.), fører Galen-Vaabnet i sit Segl, beseglede 1320 til Vitterlighed med Broderen Truid og 1330 sammen med denne til Vitterlighed med Hr. Niels Jakobsen (Galen), var 1336 endnu kun Væbner og beseglede da Skiftet efter Fru Ingeborg af Eljarød, men 1340 Ridder og gav da Gods til Lund Domkirke for sin og sin Frues Sjæl til et af dem stiftet Alter, var 1345 Høvedsmand paa Bornholm, solgte 1354 Gods til Hr. Niels Aagesen (Galen) og 1362 alt sit og sin Frues Gods til Kongen, levede endnu 1366.

• til Støvring, skødede 1438 Riene Mølle (Hids H.) til Alling Kloster, lod 1440 (Fru Ælsuf af Støvringe) i Randers rådhus læse det ovfr. nævnte brev af 1328 vedrørende gods i Gjerlev H., skænkede 1442 (Fru Elsef Christiernsdatter af Støvringe) til Helligkors lav i Randers sin gård i Kastbjerg, Gjerlev Herred (vistnok udskilt fra faderens gård, det nærliggende Trudsholm) og s.å. til Helligåndshuset i Aalborg sin gård Kalstrup i Veggerby S., Hornum H.

• død i fængsel

• nævnes i sin sønnesøns brev af 17. marts 1498 som stifter af Vor Frue Vikarie i Bogense - antagelig i første fjerdedel af 1400-tallet.

• skal have ført Galen-Vaabnet, studerede i Paris, blev Dr. juris, rejste meget i fremmede Lande, siden Sekretær hos Kong Knud VI., 1201 Erkebisp i Lund, resignerede paa Grund af Spedalskhed. 
  Var med ved slaget ved Lyndanis 1219, hvor Danebrog ifølge sagnet faldt ned i hænderne på ham.

NIELS HAVNOR Niels was a wealthy farmer at Havnor in Hole, a member

of one of the most prosperous families of the parish. He was considered

one of the richest land owners of Ringerike, a large township south of

Hønefoss .Of Houg, Gran, Oppland, Norway

Sara Hansdatter and Niels Havnord child.

1. Christen NIELSEN International Genealogical Index / NO

Gender: M Birth: 15 Mar 1761 Hole, Buskerud, Norway

2. Christence NIELSEN International Genealogical Index / NO

Gender: F Birth: 31 Mar 1766 Hole, Buskerud, Norway

3. Christopher NIELSEN International Genealogical Index / NO

Gender: M Birth: 11 Dec 1763 Hole, Buskerud, Norway

4. Hans NIELSEN International Genealogical Index / NO

Gender: M Birth: 11 Nov 1753 Hole, Buskerud, Norway

5. Marthe NIELSEN International Genealogical Index / NO

Gender: F Birth: 28 Jan 1759 Hole, Buskerud, Norway

6. Marthe NIELSEN International Genealogical Index / NO

Gender: F Birth: 18 Dec 1774 Hole, Buskerud, Norway

NIELS HAVNOR Niels was a wealthy farmer at Havnor in Hole, a member of one of the most prosperous families of the parish. He was considered one of the richest land owners of Ringerike, a large township south of Hønefoss .Of Houg, Gran, Oppland, Norway Sara Hansdatter and Niels Havnord child. 1. Christen NIELSEN International Genealogical Index / NO Gender: M Birth: 15 Mar 1761 Hole, Buskerud, Norway 2. Christence NIELSEN International Genealogical Index / NO Gender: F Birth: 31 Mar 1766 Hole, Buskerud, Norway 3. Christopher NIELSEN International Genealogical Index / NO Gender: M Birth: 11 Dec 1763 Hole, Buskerud, Norway 4. Hans NIELSEN International Genealogical Index / NO Gender: M Birth: 11 Nov 1753 Hole, Buskerud, Norway 5. Marthe NIELSEN International Genealogical Index / NO Gender: F Birth: 28 Jan 1759 Hole, Buskerud, Norway 6. Marthe NIELSEN International Genealogical Index / NO Gender: F Birth: 18 Dec 1774 Hole, Buskerud, Norway