Våre røtter

Hanch, Haslund, Martinsen

Notater


Treff 1 til 50 av 1,073

      1 2 3 4 5 ... 22» Neste»

 #   Notater   Linket til 
1  Fjeld, Gabriel Hansen (I504307)
 
2 "Blev ødelagt i Dronning Margretes Vrede", men kom
atter til Rigdom ved at gifte sig »i privat Stand«. 
Bugge, Jacob (Jep) Knutsen (I501684)
 
3 (Anders 1)
 
Benkestok, Anders Trondsson (I112)
 
4 (Anders 2)
 
Benkestok, Anders Torleivsson (I501532)
 
5 (Anders 3)
 
Benkestok til Meløy, Anders Jonson (I504282)
 
6 (Jon 1)
Nevnt 1435 
Benkestok, Jon Tordsson (I111)
 
7 (Jon 2)
Nevnes ved sin søster Brynhildas bryllup; møtte 1570 ved skifte etter foreldrene, men var død 1593. 
Benkestok, Jon Trondsen til Meløy (I502025)
 
8 (Marine) Bjørnsdatter, Maren (I502754)
 
9 (Medical):Omkom i ulykke på Krokskogen da "han falt uheldig og brændte sig". Hafnor, Hans Nilsen (I502807)
 
10 (Tord 1) Benkestok, Tord i Strand (I501711)
 
11 (Tord 2) Benkestok, Tord Trondsson (I501541)
 
12 (Tord 3)
 
Benkestok, Tord Trondsson (I113)
 
13 (Tord 5)
 
Benkestok, Tord Jonson (I504291)
 
14 (Torleiv 1) Benkestok, Torleiv Trondsson til Haraldseid (I501526)
 
15 (Trond 1)
Nevnt 1399. 
Benkestok, Trond Tordsson (I501569)
 
16 (Trond 2) Benkestok, Trond Tordsson til Talgø (I501528)
 
17 (Trond 3)
1555 fogd på Bergenhus. 
Benkestok, Trond Torleivsson til Meløy (I501533)
 
18 (Trond 5)
 
Benkestok, Trond Jonsson til Meløy (I504286)
 
19 11. Søn. e. Trinitatis (6. Aug for 1815) Olsdatter, Ane Johanna Ravn (I500633)
 
20 1337 var han gift med Ingeborg, og i 1388 holdt hans enke Ingeborg skifte efter ham. Ingen kilder oplyser mere end fornavnet, og da Ingeborg er et ret almindeligt navn i tiden, kan der sådan set godt være tale om to forskellige personer med samme fornavn. Familie F500570
 
21 2. søn e. pinse Andersdatter, Helena Telnes (I503040)
 
22

Snorre Gode (norrønt Snorri Goði), egentlig Torgrim Torgrimsson (muligens født 963, død 1031), var en innflytelsesrik islandsk høvding, kjent fra flere islendingesagaer, særlig Eyrbyggja saga, hvor han er hovedpersonen.[1] I denne sagaen fortelles det at Snorre, som i utgangspunktet var en overbevist åsatrodyrker, var en av dem som bidro til at kristendommen ble innført på Alltinget i år 1000. Snorre lot deretter bygge en kirke på gården sin.

I tillegg til Eyrbyggja saga opptrer han også i Njåls saga og Laksdøla saga, og er hovedperson i den korte Ævi Snorra goða. Snorre var nevø av Gisle Sursson, far til Halldor Snorrason, og svigerfar til Bolle/Bollí i Laksdøla saga.

 
Torgrimsson, Torgrim (Snorre Gode) (I502079)
 
23

Hole Bygdebok Bind 3 side 385

 
Dahl, Andreas Pettersen (I504758)
 
24

Hole Bygdebok Bind 3 side 39 + 449

 
Moe, Hans Pedersen (I504760)
 
25

Hole Bygdebok Bind 3 side 39 + 449

 
Nilsdatter Stadum, Anne (I504761)
 
26

Hole Bygdebok Bind 3 side 39 + 620 + 639

 
Hansdatter Moe, Mari (I502908)
 
27

Hole Bygdebok Bind 3 side 620 + 639 +39


 
Olsen Helgeland, Kristian (I502907)
 
28

Hole Bygdebok Bind 3 side 39

 
Kristiansdatter, Anne (I502911)
 
29

Hole Bygdebok Bind 4 side 888 - 889

 
Gomnæs, Anton Kristoffersen (I504754)
 
30

 

Heimer og Åslaug Sigurdsdatter

Åslaug Sigurdsdatter, også kalt Kråka, var ei mytologisk trollkyndig kvinne i norrøn mytologi som opptrer i Snorre Sturlassons EddaVölsunga saga og Ragnar Lodbroks saga. Hun representerer et norrønt Askepott-eventyr.

Åslaug er datter av Sigurd Fåvnesbane og valkyrien Brynhild, men ble fostret av morens fosterfar Heimer[1]. Etter at Sigurd og Brynhild er døde er Heimer bekymret for Åslaugs sikkerhet. Han lager en harpe stor nok til å skjule piken og reiser deretter rundt som en fattig harpespiller, bærende på harpen som skjuler piken[2].

Når de kommer til Spangereid i Lindesnes i Norge tilbringer de natten i huset til Åke og Grima. Åke mener han kunne se et kostbart klede stikke ut fra harpen. Han forteller det til sin kone Grima, og hun overtaler ham til å drepe Heimer mens han sover. Imidlertid når de brekker opp harpen oppdager de ikke noe annet enn ei liten jente på tre år som ikke kan snakke. De tar seg av henne, men gir henne ingen omsorg, kun hardt arbeid. For å skjule at hun er av god ætt, soter de til ansiktet hennes, tvinger henne til alltid å være skitten og gå i møkkete filler. På grunn av dette kaller de henne for «Kråka» ettersom hun er like svart som fuglen.

 

Kråka malt av Mårten Eskil Winge.

Mange år senere kommer den store helten Ragnar Lodbrok til Norge etter at han hadde drept en mektig drage og blitt konge. Hans kone Tora Borgarhjort døde ifra ham og deres to sønner Agnar og Eirik. Han sender to menn på land for skaffe brød. Kråka er ute og passer kyrne. Hun bader selv om Grima har forbudt henne å gjøre det, og avslører dermed sin skjønnhet. Brødet blir brent fordi Ragnars menn ser hennes skjønnhet og glemmer å passe brødbaksten. Når de ikke har brød å gi til Ragnar forteller de ham isteden om den vakre piken.

Ragnar sendte bud på henne, og for å teste hennes klokskap ga han beskjed om at hun ikke skulle komme påkledd eller avkledd, ikke sulten og ikke mett, ikke alene og ikke sammen med andre. Kråka kastet da et fiskegarn over seg, beit i en løk, og ble fulgt av en hund. Om bord på skipet imponerer hun Ragnar. Hvert av hans vers slår Kråka tilbake med et motvers. Han tilbyr henne en dronnings kåpe, men hun mener at det er mer passende at hun bærer kullsvarte filler som før. Hun vil derimot ta imot kåpen hvis han kommer tilbake og tar henne med seg.

Kråka forteller Grima og Åke at hun kjenner til deres mord på Heimer. Hun vil ikke overlate dem til Ragnar, men spår at hver eneste dag i resten av livene deres vil bli verre enn den forgående, og den siste vil bli den aller verste. Så forlater hun dem og blir med Ragnar når han kommer tilbake. Han vil øyeblikkelig gå til sengs med henne, men hun avviser ham og sier at de kun skal dele seng når de er gift slik at hennes barn ikke blir frillesønner. Hun ber om at de i tre netter skal ligge i samme seng, dog hver for seg. Ragnar går med på dette, men på den tredje natten klarer han ikke holde seg og legger seg på henne til tross for hennes profeti om at det barn som så blir født vil stå seg ille. Senere føder hun en gutt med kun brusk der hvor det vanligvis er bein. Det er Ivar og han ble kalt for Ivar Beinlause.

Deretter besøkte Ragnar Lodbrok Eystein Bele, også kalt for «Ilråde», som var hans lydkonge i Svitjod. Eystein overtalte Ragnar til å gifte seg med den svenske prinsessen Ingeborg og forkaste Åslaug. Mens Ragnar er på veg hjem igjen, hadde tre fugler allerede fortalt Kråka om hans planer. Hun går ham derfor i møte og forteller ham sannheten om hennes edle ætt. For å kunne bevise at hun virkelig er datteren til Sigurd som hadde drept Fåvne, en farlig drage eller slange, forteller hun at hun vil bære fram et barn hvis øye vil vitne om uhyret. Dette skjedde og hun fødte sønnen Sigurd som ble kalt for Sigurd Orm-i-auga. Da Eystein Bele fikk høre at Ragnar hadde endret mening gjorde han opprør mot ham, men ble drept av Ragnars sønner på Kråkas befaling.

Under sitt siste hærtokt til England hadde ikke Ragnar Lodbrok hørt på Kråkas advarsler, noe som kom til å bli skjebnesvangert for ham. Da Ragnar ble kastet ned i ormegropen av kong Ælla II av Northumbria ble han beskyttet av magisk skjorte som Kråka hadde sydd for ham. Det var først da denne skjorten ble fjernet at slangene kunne bite Ragnar Lodbrok og således drepe ham. Ifølge sagalitteraturen diktet Ragnar kvadet Krákumál (Kråke-kvædet) den siste natten han var i live. Navnet på diktet henspiller på Kråka.

De fleste forskere (F. Jónsson[3], P. Meulengracht Sørensen) mener at Ragnar Lodbrok nok var en historisk person, men historiene rundt ham og hans hustru(er) som fortelles i de ulike fornaldersagaene betraktes som mer og mindre fri dikting.

 

 
Sigurdsdatter, Åslaug (Kráka) (I502116)
 
31

Niels Jensen BildNiels Jonsen, död 5 februari 1379, var ärkebiskop i Lunds stift från 1361 till sin död.

Efter att ha varit kaplan åt Valdemar Atterdag blev han kanik i Roskilde och troligen även i Lund. Den 14 mars 1361 blev han vald till ärkebiskop, säkert på kungens inrådan. Han vigdes till ärkebiskop i Avignon. När han året efter kom tillbaka fick han Bornholm och Hammershus som förläning, men kungen släppte inte helt det omstridda ägarskapet.

Snart kunde han göra kungen en gentjänst. Elisabet av Holstein, som blivit förlovad med kung Håkan Magnusson, var på väg till Sverige när hennes skepp drev iland. För att förhindra äktenskapet, som var i strid med kyrkolagen och kung Valdemars ambitioner, hölls hon fången av ärkebiskopen i flera månader. När hon till slut släpptes hade Håkon redan blivit gift med Valdemars dotter Margareta. Vid bröllopet läste Niels Jensen sin första mässa.

Under den oroliga tid som följde fick Niels Jensen delta i flera fredsförhandlingar. Stiftet fick lida för att vara utan sin högste ledare vid dessa tillfällen. När det 1373 åter blev fred fick ärkebiskopen bringa ordning i rättslösheten. Han dog 1379 och begravdes i Lund.

 
Bild, Erkebiskop i Lund Niels Jonsen (I500760)
 
32

Skjoldungesaga forteller at Sigurd Ring var gift med Alvhild, datter av kong Alv av Alvheim, og at deres sønn var Ragnar Lodbrok. Når Sigurd Ring er en gammel mann er Alvhild død, og han kommer til Skiringssal for å delta i de store blotgilder. Der oppdager han en svært vakker kvinne ved navn Alvsol. Hun var datter av kong Alv av Vendel.[2]

Sigurd Ring ville gifte seg med Alvsol, men hennes to brødre ville ikke tillate det. Sigurd slåss da med brødrene og drepte dem, men han tapte likevel Alvsol. Hun hadde tatt gift som brødrene hadde gitt henne slik at hun ikke skulle falle i Sigurd Rings vold. Da hennes lik ble vist fram til ham, tok han henne om bord i stort skip, la hennes brødre ved siden av henne, og ga dem en skipsbegravelse ved å la skipet seile ut mens det brant. Sigurd Ring skal selv ha blitt dødelig såret i kampen med brødrene, og det skal ha blitt opprettet en gravrøys på stranden Ringshaug i Tønsberg.[3]

Ragnar Lodbrok etterfulgte sin far, men plasserte en underkonge på den svenske tronen, kong Eystein Bele, som senere ble drept av Ragnars sønner.

 
Alvhild (I502118)
 
33

Adalard (or Adalhardof Paris (c. 830 – 890) was the eighth Count of Paris, a count palatine, son of Wulfhard of Flavigny and Suzanne of Paris, who was a daughter of Beggo, Count of Toulouse.[1] Adalard followed his uncleLeuthard II.

Adalard had two children: son named Wulfhard and daughter called Adelaide of Paris (850 – 10 November 901). She married King Louis II of France and had two children with him.

 

 
of Paris, Adalard Count of Paris (I501135)
 
34

Adalbert I (died after 28 February 929) was the margrave of Ivrea, the second of the Anscarid dynasty, from the late 890s until his death. In the intermittent civil war that effecting Italy from 888 into the 930s, Adalbert initially strove to remain neutral, but from 901 on he sided sequentially with every claimant to the Italian throne.

He was a son of Margrave Anscar I, originally from Oscheret in Upper Burgundy. He succeeded his father at Ivrea between 896 and 900.[1] He initially refused to take sides after King Louis of Provence invaded Italy in 900, but after Louis's imperial coronation in 901 he recognised his authority.[1] After Louis was defeated by his rival, Berengar I, in 902, Adalbert changed sides. Shortly thereafter, by 903 at the latest, he married Gisela, Berengar's daughter, which was possibly the price of his allegiance. Although Adalbert is not recorded as being related to the king in any of Berengar's charters down through 14 August 908 and his marriage is not expliticly reference before 13 June 910, it must have taken place some fifteen years before he and Gisela's eldest son was sent was granted a county and a missaticum in 918.[1] With Gisela he had two children: Berengar, who succeeded him as margrave, and Bertha, who became abbess of Modena.

Between 913 and 915 Gisela died and Adalbert married Ermengard, daughter of Margrave Adalbert II of Tuscany.[1] From this marriage he had a second son, Anscar, later Duke of Spoleto. In 916–17 his primary concern wasSaracen raids. In 920–21 he joined those noblemen, many of Burgundian origin like him, who supported the candidature of King Rudolf II of Burgundy for the Italian throne.[1] Adalbert, with LambertArchbishop of Milan, and Count Gilbert of Bergamo, assembled a force in the mountains outside Brescia with the intention of marching on Verona and capturing Berengar there. When the latter got wind of the plan, he sent a troop of Magyar mercenaries to circle the conspirators and attack them from behind. In the midst of defeat, Adalbert swapped clothing with one of his soldiers and paid his own ransom at a low price.[1] By late 921 Rudolf had entered Italy and been recognised as king in the march of Ivrea and the archdiocese of Milan. Although Adalbert made a few appearances at Rudolf's court in the early days, he never frequented it as often as did his wife and his two sons.[1]

After his relative Hugh ascended the Italian throne, Adalbert appearances in the records are sparse. He apparently played no role in Rudolf's deposition and Hugh's acclamation.[1] He was probably gravely ill, since Liutprand of Cremona, writing in 924–25, already though him dead. His last recorded action, probably shortly before he died, was a donation to the church of Saint Andrew in Turin, which was witnessed by King Hugh on 28 February 929.

 

 
of Ivrea, Adalbert I (I501164)
 
35

Adalhelm of Autun was a Frankish nobleman of the 8th and 9th centuries from the Wilhelmid family, son of Thierry IV and the Carolingian Alda.

He was called as a witness in the charters of the foundation of the abbey of Gellone by his brother William, 15 December 804. Two other brothers signed these charters: Theodoen and a Thierry who is not mentioned in any charters.

That is the only ascertainable information about Adalhelm himself. On the basis of onomastics, two children have been assigned to him:

 

 
of Autun, Adalhelm (I502170)
 
36

Adbelahide or Adele or Adelaide of Aquitaine (or Adelaide of Poitiers) (c. 945 or 952 – 1004)[1] was the daughter of William III, Duke of Aquitaine and Adele of Normandy, daughter ofRollo of Normandy.

Her father used her as security for a truce with Hugh Capet, whom she married in 969.[2] In 987, after the death of Louis V, the last Carolingian king of France, Hugh was elected the new king with Adelaide as queen. They were proclaimed at Senlis and blessed at Noyon. They were the founders of the Capetian dynasty of France.

Adeleide and Hugh's children were:

A number of other daughters are less reliably attested.

 

 
of Aquitaine, Adelaide (I501006)
 
37

Adelaide of Tours (c.820-c.866) was a daughter of Hugh of Tours and his wife Bava.

She married first Conrad I, Count of Auxerre with whom she had two children, Hugh and Conrad the Younger.

After his death she probably married Robert the Strong,[1] whose children Odo and Robert I of France are perhaps hers. Since Robert was born in 866, well after her first husband died, he is more likely to be her offspring. His grandson was Hugh Capet, the first King of the House of Capet.

 

 
of Tours, Adelaide (I501085)
 
38

Adele (dansk: Edel) af Flandern (født i 1064 - ca. april 1115) var datter af Robert 1. af Flandern og Gertrud af Sachsen, datter af Bernhard 2. af Sachsen. Hun var dronning af Danmark og hertuginde af Apulien.

Robert 1. arrangerede ægteskab for Edel med Knud den Hellige af Danmark for at danne en danskflamsk alliance mod Vilhelm Erobreren, som havde indtaget England i 1066. Ægteskabet blev indgået i 1080 eller 1081.

Parret fik tre børn:

  1. Karl Danske (f. 1083 eller 1085, død 1127), greve af Flandern
  2. Cæcilia af Danmark (f. ca. 1085, død efter 1131), gift med Erik jarl af Västergötland
  3. Ingegerd af Danmark (f. ca. 1086), gift med Folke den tykke


Efter at ægtefællen blev dræbt i 1086, flygtede Adele tilbage til hjemlandet og boede ved farens og broren Robert 2. af Flanderns hof.

Da Knud blev helgenkåret, sendte hun smukke gaver til udsmykning af hans helgenskrin i Odense.


1092 blev der arrangeret et nyt ægteskab for hende, denne gang med Roger Borsa af Apulien og Calabrien. Med ham fik hun sønnen William 2. af Apulien (f. ca. 1095 eller 1097, død 1127).

Da hendes anden ægtefælle døde i 1111, var sønnen umyndig, og hun fungerede som regent i hans sted til hun døde.


Edel var karolinger, idet hun nedstammede fra Karl den Store via Karl den Skaldede, og capetinger via den franske konge Robert 2. den Fromme. Hun nedstammede også fra Alfred den Store. Hendes faster Matilda var gift med Vilhelm Erobreren og hendes halvsøster Bertha med Filip 1. af Frankrig. Hun var også i familie med de fleste af lederne af det første korstog: Robert 2. af Flandern var hendes bror, Robert Curthose af Normandiet hendes fætter, Steffen af Blois, gift med hendes kusine, Adela, og Bohemund var hendes svoger.

 
of Flanders, Adela (Edel) (I500879)
 
39

Alfred the Great (849 – 26 October 899) (Old EnglishÆlfrēdÆlfrǣd, "elf counsel") was King of Wessex from 871 to 899.

Alfred successfully defended his kingdom against the Viking attempt at conquest, and by the time of his death had become the dominant ruler in England.[1] He is the only English monarch to be accorded the epithet "the Great".[2][3] Alfred was the first King of the West Saxons to style himself "King of the Anglo-Saxons".

Details of Alfred's life are described in a work by the 10th-century Welsh scholar and bishop Asser. A devout Christian, Alfred's reputation has been that of a learned and merciful man of a gracious and level-headed nature who encouraged education and improved his kingdom's legal system, military structure and his people's quality of life.

 

 
Alfred (the Great) King of Wessex (I501184)
 
40

Anders Sunesen (cirka 11671228), ærkebiskopskolastiker og digter hørte til Skjalm Hvides slægt. Han var søn af Sune Ebbesen (d. 1186), en af de gæveste høvdinger på vendertogene ogValdemars tro rådgiver. Bror til Peder Sunesen, som var biskop af Roskilde fra 1191 til 1214.

Ungdomsårene tilbragte han efter Absalons tilskyndelse med filosofiske og teologiske studier i Paris, fortsatte dernæst med at studere retsvidenskab i Italien og England. Efter sin hjemkomst blev han (senest 1194) Kong Knuds kansler og domprovst i RoskildeSaxo Grammaticus fremhæver i forordet til sin Gesta Danorum, at Anders Sunesen ved sin overlegne dygtighed hævede kanslerembedet til noget langt højere, end det før havde været.

Da Absalon døde 21. marts 1201, blev Anders Sunesen hans efterfølger som ærkebiskop i LundPaven stadfæstede ham tillige som Sveriges primas og sendte ham palliet, det ærkebiskoppelige værdighedstegn. Snart efter besteg Valdemar 2. Sejr tronen; Anders Sunesen kronede ham, og han genvandt meget af hvad ærkesædet under Eskil havde måttet afstå til kronen.

I sin styrelse var Anders Sunesen ivrig for de kirkelige ideers gennemførelse, men tillige sagtmodig, mild og fredsommelig. Sammen med sin bror, biskop Peder, mæglede han forliget 1203, hvorved Lauenburg blev overgivet til Valdemar 2., imod at Grev Adolf III af Holsten blev frigivet, og senere virkede han for den oprørske Biskop Valdemars løsladelse (1206).

På et sjællandsk kirkemøde fik han vedtaget love om bod og kirkeorden, i sit ærkestift fik han gennemført bispetiende, der havde kostet Absalon hårde kampe, og ved mild formaning og sit eget rene eksempel fik han præsternes cølibat stærkere gennemført.

Særlig betydning fik Anders Sunesen som korstogsprædikant og leder af missionen i de baltiske lande; Fra 1203 prædikede han korstog mod esterne, der havde dristet sig til landgang iBlekinge, og 1206 fik han af paven tilladelse til at indsætte en biskop over de folk, han måtte omvende. I Riga, holdt han teologiske forelæsninger for de tyske missionspræster og rådede dem til mildhed mod hedningerne.

Senere var Anders Sunesen med paa Valdemar 2.s store tog til Estland 1219Sagnet fortæller senere, at ærkebispen under kampen havde knælet på en høj med oprakte arme; men da han ikke mægtede mere at hæve dem, veg de danske; hans præster støttede ham nu, og pludselig dalede Dannebrog ned fra himlen og blev sejrsmærke for Kong Valdemar og hans mænd.

Anders Sunesens forfattervirksomhed er ikke banebrydende, og i verdenslitteraturen indtager den ikke nogen høj plads, men dog er han Danmarks eneste store middelalderlige teolog. Hans vigtigste værk er Hexaëmeron, et teologisk skabelsesdigt skrevet på heksameter, bestående af 8.040 vers.

Ramt af spedalskhed vendte han tilbage til Danmark, i håb om at at trække sig tilbage. Da paven ikke godkendte valget af hans efterfølger, styrede han embedet til 1223. Han var en af landets mægtigste og rigeste mænd og skænkede rige gaver til Lunds domkapitel. På en af sine gårde i Lund havde han grundlagt det første dominikanerkloster i Danmark (1222). Sine sidste år levede han, næsten som eneboer, på Ivø i det nordøstlige Skåne hvor han døde i 1228, og begravedes i det nordre sidekor af Lund Domkirke. Ved sin død efterlod han sig et bibliotek på mellem 30 og 40 værker, hvilket i samtiden blev betragtet som meget stort.

 
Hvide, Anders (Andreas) Sunesen (I500883)
 
41

Anscar I (died March 902) was the margrave of Ivrea from 888[1] to his death. From 877 or 879, he was the count of Oscheret in Burgundy. He supported Guy III of Spoleto for the throne of France after the deposition of Charles the Fat in 887, but after Guy's failed attempt and the coronation of Odo, Count of Paris, he returned with Guy across the Alps, where the duke was elected King of Italy. In gratitude, he created the March of Ivrea in the northeast and invested his Burgundian supporter. He was a son of the count Amadeus of Oscheret of possible Bavarian origin with landholdings also in Tegernsee. Anscar was a counsellor of Boso of Provence and brother of Fulk, Archbishop of Rheims, who strongly supported the Carolingian dynasty in France. With Fulk, he probably invited Guy to France. Anscar fought on behalf of Guy's kingship in Italy. He battled Arnulf of Carinthia during the latter's invasion of 894 and he supported Guy's son Lambert after Guy's death that year. In 896, he was one of the few in the north to oppose Arnulf second invasion. After Lambert's death, he supported Berengar of Friuli as king and became his chief counsellor.

Anscar's wife was unknown, but he had only one son, Adalbert, through whom he was the progenitor of a dynasty, the Anscarids.

 

 
of Ivrea, Anscar I (I501166)
 
42

Ansgarde of Burgundy (d. 880/882) was a French queen of Aquitaine, but never of West Francia, the daughter of Hardouin of Burgundy. She secretly married Louis II of France before he was king; her sons became Louis IIIand Carloman II of France.

Because Charles the Bald wished to marry his son to Adélaïde de Frioul, he had to seek a papal annulment; this he did, and Adélaïde married Louis in February 878.

Ansgarde was thus repudiated, but at the death of Louis II in 879 she worked to ensure that her sons could mount the throne of France themselves. To that end, she sought to revisit the subject of her divorce with the archbishop of Reims. Adélaïde, however, was pregnant, and gave birth to a son on September 17 of that year, which thus called into doubt the inheritance of Ansgarde's own sons.

Ansgarde and her sons attacked Adélaïde's marriage, accusing her of adultery; consequently, Louis and Carloman mounted the throne together. However, both died without issue, and after a long and difficult process Adélaïde finally saw her son confirmed as Charles III, the only legitimate heir to the throne.

Ansgarde passes into obscurity after this episode, and the date of her death is not conclusively known.

 

 
of Burgundy, Ansgarde Queen of Aquitaine (I502175)
 
43

Asbjørn Selsbane var en norsk viking, mest kjent for at han drepte Tore Sel, som var Olav den helliges mann, noe som bidro til ufreden mellom kongen og Erling Skjalgsson. Han fikk derav navnet Selsbane.

Han ble drept av Åsmund Grankjellsson, kongens lendmann i Hålogaland; ifølge Snorre tok Tore Hund spydet som han ble drept med og brukte det under slaget på Stiklestad.

Han var sønn av Sigurd Toresson, som var bror til Tore Hund.

Fortellingen om ham finnes i Olav den Helliges saga, avsnitt 117-123.[1]

 
Sigurdsson, Asbjørn Selsbane (I501777)
 
44

Astrid Eiriksdatter levde i andre halvdel av 900-tallet og var datter av Eirik Bjodaskalle på Oprekstad (Oprustaðir[1], muligens identisk med Obrestad på Jæren). Astrid var gift med Tryggve Olavsson og mor til kong Olav Tryggvasson. Tryggve var, ifølge sagaen, sønnesønn av Harald Hårfagre[2] Hun var, ifølge Fagrskinna bosatt i Ranrike i det nåværende Bohuslän.

Da ektemannen Tryggve ble drept, sannsynligvis av kong Harald Gråfell i 963, var Astrid gravid eller hadde nettopp født sønnen Olav. Hun flyktet til sin far på Oprekstad, men dronning Gunhild (den mektige enken etter kong Eirik Blodøks og sønnene hennes (Eirikssønnene, ofte også benevnt som Gunhildssønnene) var etter dem og Snorre beretter[3] om en dramatisk og lang flukt hvor de prøvde å dra til Astrids bror Sigurd som var i tjeneste hos kongValdemar i Gardarike ved det nåværende Kiev. På veien ble de overfalt av estiske vikinger utenfor Saaremaa (Ösel)[4], kom fra hverandre og ble solgt som slaver. Olav ble, stadig ifølge Snorre, gjenfunnet i Estland etter seks år av sin onkel Sigurd. Olav vokste deretter opp i Gardarike.

Astrid ble senere, også ifølge Snorre, gjenfunnet på slavemarkedet i Estland av den norske handelsmannen Lodin. Han tok henne med til Norge og giftet seg med henne.

Astrids barn:

  • Med Lodin:

    • Torkjel Nevja
    • Ingerid
    • Ingegjerd

 

 
Eriksdatter, Astrid (I501842)
 
45

Baldwin I (probably 830s – 879), also known as Baldwin Iron Arm (the epithet is first recorded in the 12th century), was the first count of Flanders.

At the time Baldwin first appears in the records he was already a count, presumably in the area of Flanders, but this is not known. Count Baldwin rose to prominence when he eloped with princess Judith, daughter of Charles the Bald, king of West Francia. Judith had previously been married to Æthelwulf and his son (from an earlier marriage) Æthelbald, kings of Wessex, but after the latter's death in 860 she had returned to France.

Around Christmas 861, at the instigation of Baldwin and with her brother Louis' consent Judith escaped the custody she had been put under in the city of Senlis, Oise after her return from England. She fled north with Count Baldwin. Charles had given no permission for a marriage and tried to capture Baldwin, sending letters to Rorik of Dorestad and Bishop Hungar, forbidding them to shelter the fugitive.

After Baldwin and Judith had evaded his attempts to capture them, Charles had his bishops excommunicate the couple. Judith and Baldwin responded by traveling to Rome to plead their case with Pope Nicholas I. Their plea was successful and Charles was forced to accept. The marriage took place on 13 December 862 in Auxerre. By 870 Baldwin had acquired the lay-abbacy of St. Pieter in Ghent and is assumed to have also acquired the counties of Flanders and Waasland, or parts thereof by this time. Baldwin developed himself as a very faithful and stout supporter of Charles and played an important role in the continuing wars against the Vikings. He is named in 877 as one of those willing to support the emperor's son, Louis the Stammerer. During his life Baldwin expanded his territory into one of the major principalities of Western Francia, he died in 879 and was buried in the Abbey of St-Bertin, near Saint-Omer.

Family

Baldwin was succeeded by his and Judith's son, Baldwin II (c. 866 – 918). The couple's first son, Charles, named after his maternal grandfather, died at a young age. His third son Raoul (Rodulf) (c. 869 – murdered 896) became Count of Cambrai around 888, but he and his brother joined king Zwentibold of Lotharingia in 895. In 896 they attacked Vermandois and captured ArrasSaint-Quentin and Peronne, but later that year Raoul was captured by count Heribert and killed.

Baldwin also had a daughter, Guinidilda, who married Wilfred the Hairy.

Legendary origins

Medieval stories held that Baldwin was a scion of the Great Forestiers of Flanders a direct descendent of Lydéric who received his fiefdoms directly from Dagobert I -Merovingian King of the Franks- in 621 AD..

 

 
Baldwin I (Iron arm) Count of Flanders (I501182)
 
46

Baldwin V of Flanders (19 August 1012, ArrasFlanders[1] – 1 September 1067, LilleFlanders[1]) was Count of Flanders from 1035 until his death.

He was the son of Baldwin IV, Count of Flanders, who died in 1035.

History

In 1028 Baldwin married Adèle of France in Amiens, daughter of King Robert II of France; at her instigation he rebelled against his father but in 1030 peace was sworn and the old count continued to rule until his death.

During a long war (1046–1056) as an ally of Godfrey the BeardedDuke of Lorraine, against the Holy Roman Emperor Henry III, he initially lost Valenciennes to Hermann of Hainaut. However, when the latter died in 1051 Baldwin married his son Baldwin VI to Herman's widow Richildis and arranged that the sons of her first marriage were disinherited, thus de factouniting the County of Hainaut with Flanders. Upon the death of Henry III this marriage was acknowledged by treaty by Agnes de Poitou, mother and regent of Henry IV. Baldwin V played host to a grateful dowager queen Emma of England, during her enforced exile, at Bruges. He supplied armed security guards, entertainment, comprising a band of minstrels. Bruges was a bustling commercial centre, and Emma fittingly grateful to the citizens. She dispensed generously to the poor, making contact with the monastery of Saint Bertin at St Omer, and received her son, King Harthacnut of England at Bruges in 1039.[2]

From 1060 to 1067 Baldwin was the co-Regent with Anne of Kiev for his nephew-by-marriage Philip I of France, indicating the importance he had acquired in international politics. As Count of Maine, Baldwin supported the King of France in most affairs. But he was also father-in-law to William of Normandy, who had married his daughter Matilda. Flanders played a pivotal role in Edward the Confessor's foreign policy. As the King of England was struggling to find an heir: historians have argued that he may have sent Harold Godwinsson to negotiate the return of Edward the Atheling from Hungary, and passed through Flanders, on his way to Germany.[3] Baldwin's half-sister had married Earl Godwin's third son, Tostig. The half-Viking Godwinsons had spent their exile in Dublin, at a time William of Normandy was fiercely defending his duchy. It is unlikely however that Baldwin intervened to prevent the duke's invasion plans of England, after the Count had lost the conquered province of Ponthieu.[4] By 1066, Baldwin was an old man, and died the following year.

Family

Baldwin and Adèle are known to have had three children :[1]

Some researchers, including Frederick Clifton Pierce and Sir Charles Oman, believe that there was a fourth child — Richard the Forester, who participated in the Battle of Hastings with his brother-in-law, William the Conqueror, and who later received a grant of the future site of Kenilworth Castle.[5] But this belief is not accepted by the other historians, including Charles Cawley of Medieval Lands and Stewart Baldwin of The Henry Project.

 
Baldwin V Count of Flanders (I500989)
 
47

Beggo (died 816) was the son of Gerard I of Paris and Rotrude, daughter of Carloman, son of Charles Martel. He was appointed Count of ToulouseDuke of SeptimaniaDuke of Aquitaine, and Margrave of the Hispanic Marchin 806 and followed his father as Count of Paris in 815.

In 806, William of Gellone abdicated and Charlemagne appointed Beggo to take his place in Toulouse and Gothia. He did not succeed his father in Paris, but was later placed in the comital office there, but did not live long after that.

He married either Amaudru, illegitimate daughter of Charlemagne or her niece, Alpais or Alpheidis, illegitimate daughter of Louis the Pious. Their children were:

 

 
Beggo Count of Paris (I501138)
 
48

Berengar I (c. 845 – 7 April 924[1]) was the King of Italy from 887, and Holy Roman Emperor after 915, until his death. He is usually known as Berengar of Friuli, since he ruled the March of Friuli from 874 until at least 890, but he had lost control of the region by 896.[2]

Berengar rose to become one of the most influential laymen in the empire of Charles the Fat, and he was elected to replace Charles in Italy after the latter's deposition in November 887. His long reign of 36 years saw him opposed by no less than seven other claimants to the Italian throne. His reign is usually characterised as "troubled" because of the many competitors for the crown and because of the arrival of Magyar raiders in Western Europe. He was the last emperor before Otto the Great was crowned in 962, after a 38-year interregnum.

 

 
of Italy, Berengar I Emperor of the Holy Roman Empire (I501169)
 
49

Bergljot Håkonsdatter (født før 990 – død en gang etter 1050), datter av Håkon Sigurdsson, Ladejarl og Tora Skagesdatter.

Bergljot var søster til jarlene Eirik Håkonsson og Svein Håkonsson, som hersker over Norge etter at Olav Tryggvason falt ved Svolder i år 1000Einar Tambarskjelve hadde kjempet sammen med kong Olav ved Svolder mot Eirik Håkonsson. Bergljot ble gift med Einar en gang etter år 1000 for å bygge en politisk allianse og forsoning. Einar var en av de mektigste høvdingene i Trøndelag og i Norge. Alliansen var av stor betydning for å holde fred i landet.

Det er svært lite vi vet om Bergljot. Hun og Einar fikk to barn, datteren Ålov Einarsdatter som senere ble gift med Tord Foleson, og sønnen Eindride EinarssonKongesagaen forteller at Einride hadde arvet morsslektas vakre trekk, og av den grunn må Bergljot ha vært anerkjent som vakker, skjønt sagaen sier det ikke direkte.

Einar og Eindride blir drept av kong Harald Hardråde i 1050. Sagaen sier så:

«Bergliot var en storsinnet kvinne. Etter drapet på Einar dro hun til kongssgården for å oppmuntre bøndene til kamp, men da hun kom frem, rodde kongen ut av elven. Derved unnkom Einars banemann. Hun sendte bud til Håkon Ivarsson for å få ham til hevne drapene. Han var villig, men ble overtalt til å inngå forlik med Harald Hardråde, idet han fikk Magnus den Godes datter, Ragnhild.»

Deretter nevnes hun ikke mer.

 
Håkonsdotter, Bergljot (I502086)
 
50

Bergljot Toresdatter (født ca. 905, død ca. 962) var gift med Sigurd Håkonsson Ladejarl og mor til Håkon jarl som var norsk enehersker fra 970 til 995. Bergljot var datter av mørejarlen Tore Teiande (sønn av Ragnvald Mørejarl) og hans hustru Ålov Årbot, datter av Harald Hårfagre[1].

Julenatta, sannsynligvis 935, fødte Bergljot en sønn som ble øst vann over av kong Håkon den gode som var i julegjestebud hos Sigurd jarl. Kongen ga ham sitt eget navn, Håkon[2]. Håkon overtok jarletittelen etter at Sigurd jarl var drept av kong Harald Gråfell i 962 og etter at Håkon selv hadde drept sin onkel Grjotgard Håkonsson, sannsynligvis i 965

 
Toresdatter, Bergljot (I501993)
 

      1 2 3 4 5 ... 22» Neste»