Svein Estridsson (dansk: Svend Estridsen, Svend den Yngre og Svend II), født ca. 1018[2], død 1076 var konge av Danmark i tidsrommet 1047–1076), sønn av jarl Ulf Thorgilsson avSkåne og Knut den stores halvsøster Estrid Margarete Sveinsdatter, datter av Svein I Tveskjegg. Han etterfulgte den norske kongen Magnus Olavsson, den gode, som hersker av det danske riket. I henhold til Adam av Bremen ble han også kalt for «Svein den yngre» i sin samtid. Engelske kilder kaller ham for Sweyn.
Strid med Norge
Kong Magnus Olavsson gjorde Svein til jarl av Danmark, og Svein blir i år 1042 med kong Magnus på hærtog mot venderne sør i Østersjøen. De jevner med jorda den beryktedeJomsborg på øya Wolin ved munningen av Oder. Kong Magnus erobret borgen, og mye av folket i Vendland ga seg under den norske kongen. Året etter utkjempet kong Magnus det berømte slaget på Lyrskoghede og satte med det en stopper for vendernes herjinger mot vest og nord.
Etter at Sveins lojalitet mot Magnus opphører lar han seg velge til Danmarks konge ved tinget i Viborg. Kong Magnus kom da fra Norge og drev opprøreren fra landet og på flukt tilSverige hvor Svein gjorde stadige forsøk på å ta Danmark. Krigen raste i flere år inntil Harald Hardråde kom tilbake fra Konstantinopel, rik på gull, og en farlig motstander.
Harald Hardråde allierte seg i Sverige med Svein Estridsson og sammen herjet de rundt i Danmark inntil kong Magnus tilbød sin onkel halv riket mot fred. Harald får det som han vil og overgir Svein til seg selv som da blir isolert. Han går på et tungt nederlag til sjøs, men Magnus forfølger ham over Sjælland. Ulykken skjer da Magnus rider omkull og blir dødelig såret.
På sitt dødsleie i 1047 ble det sagt at Magnus hadde erklært at Svein skulle arve Danmark. På landstinget ble både kong Harald Hardråde av Norge og Svein kåret til Danmarks konger. Kong Harald Hardråde var derimot meget misfornøyd med ordningen og gjorde hærtokt mot Danmark og herjet blant annet Hedeby som blir ødelagt ved brann. Svend Estridsson flykter derimot aldri mer fra Danmark.
Våren 1062 ble slaget ved Niså utkjempet, ved elven Nissans munning i nærheten av Halmstad i Sverige. Svein hadde klart å mønstre en flåte på 300 skip, dobbelt så mange som Harald Hardrådes flåte. Overlegenheten i styrke hjalp likevel ikke – den danske opprøreren var ikke av samme klasse og støpning som den slu og harde norske krigerkongen. I følge Snorre Sturlason gikk Harald Hardråde av seieren, og han trodde at Svein var blant de falne, men denne hadde klart å ta seg i land og ble tatt hånd om av en bonde ved navn Karl. Svein som ikke ble gjenkjent ble budt på mat og da de satt til bords talte han om at danskene hadde tapt kampen til sjøs. Da sa bondens hustru: «Ille har vi stelt oss til med kongen vår, han er både halt og feig!» Svein svarte da: «Feig er han ikke, men han er ikke seierrik».
Historien om bonden er nok en fiktiv dramatisering av Snorre, men har en interessant detalj: bondekvinnens påstand om at kongen er halt.
Først i 1064 sluttet de stridende fred ved at kong Harald oppga sine krav på Danmark. Harald Hardråde vender seg deretter mot England, men dør i slaget ved Stamford Bridge.