Guilla of Provence or of Burgundy (died before 924) was an early medieval Frankish queen in the Rhone valley.

It is certain that she was first consort of king Rudolf I of Upper Burgundy (who was proclaimed king in 888 and died on 25 October 911) and later, from 912, consort of Hugh of Arles, border count of Provence, who in 926 became king of Northern Italy.

Everything else in her genealogy is more or less uncertain. She is believed to have been a daughter of king Boso of Lower Burgundy (Provence), and she is presumed to have been the mother of king Rudolf II of Upper Burgundy and Italy. These two kinships enjoy some indicative support from near-contemporary sources. The first-mentioned kinship would make her a sibling, at least half-sister, of king Louis III of Italy. The second would mean she were an ancestress of the last independent Burgundian royal house, and through it ancestress of last Ottonian emperors, of the last Carolingian king of France, of a number of dukes of Swabia, of the later Guelph dynasty, and of the Salian Imperial House, as well as of practically all European royal families since High Middle Ages.

Furthermore, genealogies that are regarded mostly as wishful thinking by critical research, have for centuries claimed that:

• Guilla's mother was Ermengarde of Italy, one of the heiresses of last Carolingians, who was daughter of Emperor Louis II, king of Italy, and became the last of the wives of king Boso of Lower Burgundy. This, however, is fairly unlikely, as Ermengarde's marriage with king Boso took place in 878, a date when Guilla was likely already born.
• Guilla was the only wife of king Rudolf I of Upper Burgundy. This is not certain, as she possibly was yet of an age capable of child-bearing at her marriage in 912 with the count Hugh, the future Italian king; and her first husband, the king Rudolf I, is mentioned as having several children already by 888 (who thus could have been born of an earlier, to us unknown, wife of Rudolf).

Queen Guilla's date of death, after 912 and before 924, is determined because of a charter (expressing her to be dead) dated in 924. After her death, in 926, her widower, Count Hugh, took over the kingdom of Italy from Rudolf II of Burgundy (who was either stepson or own son of Guilla).

Gunhild (levde ca. 965), muligens gift med den danske kongen Harald Blåtann. Den tyske kronikøren Adam av Bremen nevner i Gesta Danorum at Harald Blåtann mottok dåpen «sammen med sin hustru Gunhild.»

Det er ikke klarlagt om Gunhild er samme kvinne som Tove fra Venden eller om dette er to forskjellige personer.

Gunhild skal ha vært mor til Svein Tjugeskjegg.

Gyda Eiriksdotter (Gyða Eiríksdóttir) var en av Harald Hårfagres hustruer.

Hun var datter av kong Eirik fra Hordaland og var oppfostret hos en storbonde i Valdres^[1]. Sammen med Harald Hårfagre fikk hun barna Ålov Årbot, Rørek, Sigtrygg, Frode og Torgils^[2]. Sønnene Frode og Torgils dro i viking til Irland og Torgils var, ifølge Snorre, den første norske konge i Dublin. Dette er neppe historisk korrekt, og beror på en sammenblanding av Torgils og vikinghøvdingen Turgeis som var konge der fra 830 til 845.

Gyda har fått æren for Harald Hårfagres tilnavn, «Hårfagre». Harald hadde forelsket seg i denne kongsdatteren (datter av småkongen Eirik i Hordaland). Han sendte sine sendemenn for å hente henne, men hun ville ikke ha Harald, fordi han ikke var mektig nok. Hun lurte på hvorfor han ikke hadde lagt hele Norge under seg. Han ble slett ikke fornærmet av det hun sa, men tok utfordringen, og lovte å ikke klippe seg før han hadde samlet hele landet under seg. Da han hadde greid denne oppgave, giftet de seg.

Håkon III Sverresson (født 1182 i Nidaros (?), død 1. januar 1204 i Bergen) var konge av Norge fra 1202 til 1204 etter at faren kong Sverre Sigurdsson døde den 9. mars 1202.

Håkon Sverresson var således birkebeinenes kongsemne. Håkon var den andre uekte sønnen til kong Sverre. Moren var Astrid Roesdatter.

Håkon ble utpekt til konge på et hirdstemne i Nidaros i 1202 og hyllet på Øyratinget seinere på våren. Håkon ble et samlingspunkt som dempet den uforsonlige striden som kretset rundt kong Sverres personlighet. Han kallet biskopene hjem og fikk forlik med dem og baglerne.

Håkon døde brått i 1204, det ble påstått at dødsfallet var mistenkelig og muligens ble han forgiftet av enkedronning Margareta.

Håkon Sverresson ble ikke gift, men ifølge sagaen avlet han en sønn med den vakre Inga fra Varteig. Den seinere kong Håkon IV Håkonsson ble født noen få måneder etter at Håkon Sverresson døde. For å fjerne all tvil om slektskapet lot kongen og hans menn Inga kongsmor bære jernbyrd i Bergen sommeren 1218.

Halvdan Svarte, ca. 810 – ca. 860. Fødsel- og dødsår er svært usikre. Han kan ha vært konge fra en gang mellom 825 og 835. Tilnavnet «Svarte» fikk han på grunn av sitt svarte hår.

Tradisjonene om Halvdan Svarte er usikre, men han nevnes i mange historiske verk; blant annet i Ågrip (skrevet i Trondheim, ca. 1190), Halvdan Svartes saga i Heimskringla (Snorre Sturlason på 1220-tallet) og Fagrskinna (trolig skrevet i Trondheim ca. 1220).

Familie

I følge Are Frode (også gjengitt av Snorre) kan han ha bodd på Ringerike eller Hadeland, og farsslekten kom fra Ynglingeætten. Fagrskinna viser ikke til noen forbindelse med Ynglingætten, eller til et bestemt geografisk område. Trolig kan en ikke være rimelig sikker på mer enn navnet Halvdan Svarte. De øvrige navnene i ættetavlene til Are Frode og den geografiske plasseringen kan være konstruert ut fra politiske motiver. Nyere forskning avviser at Halvdan Svarte var av Ynglingeætten, som vesentlig nevnes som adelen i Vestfold. Blant annet viser en til de frankiske annaler for året 813, der det står at danske konger var i Vestfold for å tukte sine undersåtter, samt til teksten på Jellingsteinen.

Snorre angir at Halvdan Svarte var sønn av Gudrød Halvdansson Veidekonge den gjeve og Åsa Haraldsdatter, og bror til Olav Geirstadalv Gudrødsson.

Med hensyn til hvem som var hans kone er kildene ikke samstemte.^[1] De som oftest anføres som hans kone er Ragnhild Sigurdsdatter eller Ragnhild Haraldsdatter. Arkeologen Ólafía Einarsdóttir mente at beretningen i Fagrskinna om at Ragnhild Sigurdsdatter var mora, var laget ettersom kong Håkon Håkonson av utenrikspolitiske grunner ønsket å koble den norske kongeslekten med den danske skjoldungsætten.^[2] Og at Harald Hårfagres mor var Ragnhild Haraldsdatter, datter av kong Harald Gullskjegg i Sogn.

Sønnen Harald Halvdansson Hårfagre (Luva) var konge på Vestlandet (ca. 872–931).

Halvdan Svartes liv

Halvdan Svarte var i følge Snorre født i Kolbu på Toten, den gang en del av gamle Hadafylke, og kan ha hersket over deler av Østlandet. Noen^[3] tenker seg Halvdan Svarte som konge av Opplandene, kanskje bestående av Romerike, Ringerike, Hadeland, Land, Toten, Hedmark, Solør, Gudbrandsdalen og Østerdalen. Dette er svært usikkert. Han skal etter Snorre ha arvet det nordlige Vestfold og la under seg Opplandene og Viken. Når vi i dag mener det er mest sannsynlig at det var den danske kongen som hadde overherredømme i Viken, så er dette kanskje lite troverdig.

I følge et av sagnene som trolig kommer fra den tapte sagaen om Harald Dovrefoster fra 1100-tallet, og som også er gjengitt av Snorre, var Ragnhild Sigurdsdatters far, Sigurd Hjort, konge på Ringerike. Berserken Håke drepte først Sigurd Hjort og røvet deretter Ragnhild. Halvdan Svarte sendte ut folk som fikk reddet Ragnhild. Halvdan giftet seg så med henne. Det er neppe noen historisk kjerne i denne beretningen.

Halvdan utgjør en av de fire kongene i kommunevåpenet til Hole kommune.

Halvdan Svartes død og begravelse

Den første beretningen om Halfdans død finnes i Historia Norvegiæ (ca. 1150), som nevner at han var på vei hjem fra gjestebud og druknet i en råk i isen på en sjø som kalles Rand, og etter alt å dømme siktes det til Randsfjorden.Ágríp (ca. 1190) er litt mer utfyllende. Her fortelles at kongen hadde vært på Hadeland i gjestebud, og var på vei over isen på Randsfjorden. I Røykenvik gikk hestene gjennom isen og kongen druknet. Denne versjonen gjentas iHeimskringla (ca. 1230), der Snorre legger til at kongen rakk å bli 40 år gammel.

Historia Norvegiæ forteller ingen ting om gravleggingen. Nóregs konungatal fra ca. 1190 forteller ganske kort at Halfdan ble gravlagt på Ringerike. Ágríp og Fagrskinna B (ca. 1220) presiserer dette til at graven er på Stein på Ringerike. Det er først i Heimskringla at Snorre kommer med opplysningen om at liket ble partert. Her heter det at hodet ble begravet på Stein, og at stormenn fra Romerike, Vestfold og Hedmark tok med hver sin del av kongen for å hauglegge ham i sitt fylke. Alle disse gravhaugene ble kalt Halfdanshaug, forteller Snorre.

I Fagrskinna A, som er skrevet en gang på begynnelsen av 1300-tallet, fortelles det at innvollene ble hauglagt ved Tingelstad på Hadeland, kroppen ble gravlagt på Stein, og hodet ble ført til Skiringssal og hauglagt der. Flateyjarbók(ca. 1390) sier at kongens hode ble begravet på Stein, og Vestfold, Vingulmork og Romerike fikk hver sin del av kroppen.

En ser at de eldste kildene er ganske knappe på opplysninger, og at beretningen blir mer og mer detaljert i de yngre kildene. Dette har fått forskere til å utvise en viss skepsis til framstillingen. Om dette var sant, ville det være det eneste eksempel på slik praksis i førkristen tid. Professor A.W. Brøgger argumenterte i 1916 mot at historien om parteringen gjenspeiler et historisk faktum. Han mener at ideen om parteringen må være kommet inn gjennom katolsk tankegang, med ideen om at man ved fordeling av helgeners kroppsdeler skulle fordele vedkommende ut over et større område. Dette forhindrer ikke at det opp gjennom årene har vokst fram lokale oppfatninger om at bestemte større gravhauger inneholder større eller mindre deler av Halfdan Svarte.

Halvdanshaugen på Stein, Hole kommune, Ringerike. Haugen er 55 m i diameter og 5,5 m høy. Arkeologiske prøveundersøkelser kan tyde på at haugen er anlagt en gang på 400-tallet, men det er også påvist dateringer fra vikingtiden; 700–900 e.Kr.

Halvdanshaugen på Tingelstad, Gran kommune, Hadeland. Haugen ligger på Grimshaugen, en høyderygg på toppen av Tingelstadplatået, i dag inne på området til Hadeland Folkemuseum. Den er middels stor, med diameter 16 m, og 1,6 m høy. I 1789 skriver Christopher Hammer at den rommer en del av Halfdan Svartes legeme. Flere kilder utover på 1800-tallet beskriver haugen, og kommer til dels med opplysninger som ikke kan verifiseres fra sagalitteraturen. Haugen har ikke vært arkeologisk undersøkt.

Halvdanshaugen på Hovinsholm på Helgøya, Ringsaker kommune, Hedmark. Haugen ligger på Holmen utenfor sørspissen av Helgøya, på det høyeste punktet. Den er 35 meter i diameter og seks meter høy, og er nå skjult av skog. Med åpent terreng har den sikkert vært et landemerke for store deler av Mjøsa. Haugen er første gang beskrevet av Gerhard Schøning i 1775, men da gjengir han tradisjon om at haugen var reist over Guttorm, sønn av Dale-Gudbrand. Han skal ifølge Heimskringla ha falt i et slag mot Halfdan Svarte på Helgøya. I 1816 grov eieren av Hovinsholm i haugen, og han skal da ha funnet tømmerstokker og store mengder menneskeknokler. Fra da skal konklusjonen ha vært at haugen er reist over Halfdan.

Halvdanshaugen på Hubred, Hamar kommune, Hedmark. Haugen er første gang nevnt av antikvar Nicolay Nicolaysen i 1877. Han nevner da at tradisjonen på stedet utpeker den som grav for en fjerdedel av Halfdan Svarte, men mener samtidig at dette nok er grunnløst. Senere har man konkludert med at haugen er en naturdannelse, og at den neppe inneholder noen grav.

Skipsgraven på Borrefeltet, Horten kommune, Vestfold. To av ynglingeættens konger, Øystein Halfdansson og Halfdan Øysteinsson den milde og matille, skal ifølge Heimskringla være begravd i Borrefeltet. I en av haugene ble det i 1852 funnet en rik, men dessverre svært ødelagt skipsbegravelse. I Brøggers gjennomgang av mulige halfdanshauger konkluderer han med at graven tidsmessig kunne passe med Halfdan Svarte. Dette er imidlertid imøtegått av Bjørn Myhre i sammenheng med hans undersøkelser på Borre på begynnelsen av 1990-tallet.

Harald Hardråde (1015 – 25. september 1066) var norsk konge fra 1046 først sammen med Magnus den gode, siden enekonge fra 1047 til 1066 da han falt i slaget ved Stamford Bridgeog ble senere begravet i Mariakirken i Trondheim. Da denne kirken ble revet ble han begravet på nytt i Helgeseter kloster på den andre siden av Nidelva. Han var sønn av Sigurd Syr påRingerike og halvbror til Olav den hellige.

Han var den tredje norske konge ved navn Harald.

Oppvekst og ungdomstid

Harald var bare en guttunge da han ble med halvbroren Olav den hellige på flukten til Gardarike i 1028. Da Olav vendte tilbake til Norge to år senere var Harald med, og han var en av de meget få av Olavs hær som unnslapp etter slaget på Stiklestad. Han kom seg over til Sverige og videre over Gardarike til Bysants.

Den bysantinske (østromerske) keiseren holdt seg med en avdeling av skandinaviske leiesoldater, altså en slags fremmedlegion; den såkalte Væringgarden. De var viden kjent for å være spesielt fryktløse, sterke og dristige, og keiseren satte særlig stor pris på dem. En må tro at den unge Harald, som både hadde kamperfaring og var av kongelig byrd, ble ønsket hjertelig velkommen, og at han visste å vise gjengjeld for gjestfriheten. I løpet av de sju årene han var i Bysants gjorde han en kometkarriere, og ble snart utnevnt til øverstkommanderende for væringene. Skal man oversette dette til moderne militær stilling, ville han vel vært noe tilsvarende regimentssjef. Sagaene regner opp de militære aksjonene Harald deltok i, det skal være i alt 18 større slag rundt om i Middelhavslandene, blant annet på Sicilia og i Nord-Afrika, og han hadde vært med og erobret hele 80 byer.

Sagaene forteller at han fikk vite om at nevøen, Magnus Olavsson, var tatt til konge i Norge. Harald mente han selv hadde krav på kongeverdigheten og dro hjem.

Ved et sjeldent lykketreff er det bevart et bysantinsk manuskript som forteller om Harald. Det ble oversatt og kommentert av historikeren Gustav Storm i 1884:

Araltes var sønn av kongen i Varangia, og hadde til bror Julavos, som etter sin fars død arvet det fedrene rike og gjorde sin bror Araltes til den annen i riket etter seg. … Men etter at keiser Mikhael og den følgende keiser, hans søstersønn, begge var døde, ville Araltes i keiser Monomakhos’ tid dra hjem til sitt land; men det ble ikke tillatt ham, og man la hindringer i veien for hans reise. Likevel kom han seg unna i hemmelighet og ble konge i sitt land i stedet for broren Julavos; og han hadde vært vel tilfreds med å være utnevnt til manglabites og spatharokandidatos, og også som konge bevarte han troskap og kjærlighet mot romerne.

Sagaene forteller at Harald reiste ganske brått fra Bysants; bysantinerne sier rett ut at han deserterte fra en høyt ansett offisersstilling. Videre forteller sagaene at Harald og hans menn var over all måte rike da de vendte hjem. Skipet deres var søkklastet med gull og kostbarheter, sier Snorre. Etter alt å dømme skal vi ta det bokstavelig. I løpet av Haralds tid i Bysants hadde tre keisere dødd. Bysantinerne hadde den skikken at ved keiserens død hadde gardistene rett til å plyndre palasset og stikke alle de kostbarheter de fant i sin egen lomme. Og selvfølgelig hadde de rett til utbyttet ved plyndringer i vellykte felttog. Harald, som høy offiser, hadde krav på den største andelen av byttet. Kort sagt, det er sant at Harald og hans menn var ufattelig rike da de kom hjem; så rike at de var i stand til å dreie politikken. Dessuten hadde de en militær kompetanse som overgikk det meste her hjemme.

Medkonge fra 1046

I løpet av et par år hadde Harald kjøpt seg støtte fra flere hold innen Norge, fra danskekongen Svein Estridsson og fra svenskekongen Anund Jakob. I 1046 måtte Magnus den gode akseptere Harald som medkonge. Så døde Magnus allerede året etter, og Harald var enekonge i Norge. Fra nå arbeidet han målbevisst for å eliminere opposisjonen i det gamle aristokratiet. Blant annet var trønderhøvdingen Einar Tambarskjelve, Magnus den godes gamle støttespiller, en mulig fare som ikke lot seg bestikke. Einar og sønnen ble myrdet ganske brutalt i et bakhold. Einars hustru forsøkte å egge trønderne til opprør mot Harald, men forgjeves. Harald var rik nok til å kjøpe seg støtte fra hvem det skulle være, og brutal nok til å kvitte seg permanent med dem som ikke lot seg kjøpe.

Øst-Norge var fortsatt styrt av mer eller mindre selvstendige småkonger som for det meste anerkjente danekongen som overherre. Det var nok konger før Harald som hadde forsøkt å legge under seg i hvert fall deler av Øst-Norge, men stort sett hadde det blitt med forsøkene. Danskene satt med store økonomiske ressurser, og handelen over Kaupang og Skien må ha vært ganske innbringende.

Harald, med sin bakgrunn fra Bysants, var selvsagt klar over hvor viktig det var å ha kontroll over handelen. Siden Harald Gråfells dager hadde den norske kongen behersket nordhandelen langs vestkysten. Nå ville Harald også ta styring med handelen fra det norske innlandet. Det gjorde han med de metodene han kjente fra tjenesten i Væringgarden. Harald var fullstendig uten skrupler, og det er mulig det er nå han fikk tilnavnet «hardråde».

Den politiske situasjonen på Østlandet har vært omdiskutert. Sagaene er klare på at landsdelen på dette tidspunkt var under den norske kongens overhøyhet. Nyere forskning, bl.a. ved historikeren Claus Krag har sannsynliggjort at Østlandet, og særlig områdene i Viken og Grenland, har hatt nær tilknytning til Danmark, og at Kaupang og Oslo oppstod på grunn av handelen mot Danmark. Videre går det fram at den norske kongemakten har gjort forsøk på å hevde overherredømme her, men at det har begrenset seg til bare kortere perioder. Harald Hardråde var dog ikke fornøyd med å kun herske over Norge. Han mente at han hadde vel så stor rett til å være konge over Danmark. Han kjempe en rekke slag mot danskekongen Svein Estridsson. Det blir ikke fred mellom de to partene før etter slaget ved Niså i 1062. Da går Harald i gang med å konsolidere riket innad. Tre sommersesonger går, der Harald og hans lille, men meget kompetente hær sveiper over Viken og Opplandene og slår all motstand ned for fote. Her benytter de også de mest brutale metodene de tilegnet seg i bysantinsk tjeneste. Skaldene forteller om at de etterlater «plogen stående i marka». Det vil si at soldatene har slaktet alle husdyr og brent alt korn, slik at de plyndrede bøndene og deres familier går en lang vinter med hungersnød i møte, og deretter – hvis de overlever – har de ingen trekkdyr til å pløye jordene.

Det er etter alt å dømme i forbindelse med dette felttoget at Harald tar kontroll over Oslo. For tettstedet eksisterte på dette tidspunkt og hadde vært der i bortimot hundre år. Det som skjer er at han bygger ut byen til et administrativt senter og militært støttepunkt i Viken. Fra midten av 1000-tallet virker det som Oslo vokser kraftig.

1066

Harald ønsket å ta over den engelske tronen da denne ble ledig og reiste i starten av september over med en stor flåte – på ca. 300 skip – sammen med sønnen Olav. Reisen gikk via Shetland og Orkenøyene. Harald var sammen med Tostig Godwinsson – bror av den nye engelske kongen – for å ta over kongemakten. Mens Harald og Tostig kjempet i Yorkshire, kom Harold Godwinsson raskt opp sørfra med store styrker og overrasket nordmennene. Harald Hardråde og store deler av hans styrker tapte slaget ved Stamford Bridge 25. september 1066. Harold Godwinssons hær led også store tap, og det gjorde at den ble et lett bytte for Wilhelm Erobreren senere på året da han kom over fra Normandie. Olav tok farens lik tilbake til Norge hvor det ble gravlagt i Trondheim. Slaget ved Stamford Bridge ses på som Vikingtidens slutt og begynnelsen på middelalderen.

Harald Hardråde og mynter

En norsk penning-standard på ca. 0,90 gram ble etablert under Harald Hardråde. Penningstandarden tok utgangspunkt i den gammelnorske markvekten på ca. 214 gram, og det gikk 240 penninger på en mark. Gjennom hele sin kongetid utmyntet Harald penninger av én hovedtype, med trikvetra-tegnet på adversen.

Kong Haralds myntsteder var Nidarnes og Hamar. Ved å følge utviklingen av denne utmyntningen via stempelkoblinger og kjeder av slike koblinger, ser vi at det skjedde en planmessig forringelse av sølvinnholdet i myntene.

At innblanding av kobber i myntmetallet støtte på motstand, viser en episode i Morkinnskinnas versjon av Harald Hardrådes saga. Der blir det fortalt at den islandske hirdmannen Halldor Snorresson kastet myntene av denne «Haraldsslåtten» fra seg i forakt. Myntfunn viser nå likevel at disse myntene ble brukt og spart på rundt omkring i landet. Utenlandske mynter – særlig angelsaksiske og tyske penninger – som inntil kong Haralds første regjeringstid dominerte norske skattefunn, forsvinner nå fra pengesirkulasjonen i Norge. Det er norskekongens egen mynt som rår.

Harald II (Eiriksson) Gråfell (Haraldr gráfeldr) var Norges konge ca. år 961 – 970.

Han var sønn av Eirik Blodøks og Gunnhild Gormsdatter, og vokste delvis opp i England hvor Eirik var underkonge, og delvis hos sin morbror, danskekongen Harald Blåtann.^[1] Harald Blåtann gjorde gjennom en årrekke krav på det norske kongedømmet, og brukte Harald og de fem^[2] andre Eirikssønnene som sitt redskap. Tre ganger utrustet han dem med store militære styrker og sendte dem mot Håkon den gode. Alle tre gangene ble de slått, men i det siste slaget ved Fitjar i 961, ble Håkon dødelig såret. Dermed var Harald Blåtanns plan oppfylt, for Håkon hadde ingen arving som kunne overta kongeverdigheten, og Eirikssønnene sto først i arverekkefølgen. Harald var den eldste, og kunne overta selve kongenavnet.

I 961 reiste Harald Blåtann til Norge, og Harald Eiriksson erklærte seg som hans skattekonge. Dermed fikk danekongen overherredømme over landet fra Møre til grensen mot Grenland. Fra før var østlandskongene Gudrød Bjørnsson og Trygve Olavsson hans skattekonger. Harald Blåtann kunne reise fornøyd hjem og la hugge inn en tilføyelse på innskriften påJellingsteinen: «... den Harald som vant seg hele Danmark og Norge ...». Og like etter dette klarte Eirikssønnene å ta livet av Sigurd ladejarl. Sønnen hans, Håkon Sigurdsson, flyktet fra landet. Harald Eiriksson tok dermed makten over hele landet opp til og med Hålogaland, og han er den første som nevnes som Noregs kunungr, det skjer i skalden Geir Glumrasonsminneord Gráfeldardrápa.

Dette at kongen kontrollerte hele den norske kystlinjen var en viktig milepæl i rikssamlingen. Tidligere, under Harald Hårfagre og Håkon den gode, hersket kongen bare som overherre for jarlene på Møre og Lade. For første gang hadde altså kongen selv fullstendig kontroll over handelsruten langs norskekysten. Dette var etter alt å dømme selve beveggrunnen for Harald Blåtann til å engasjere seg med Norge. Handelen med nordområdene var svært viktig, og ga vesentlige inntekter. Herfra kom blant annet støttenner av hvalross, som var et like utsøkt og utrolig kostbart råstoff som elfenben. Hvalrosshud skåret i reimer og tvunnet ga dessuten det kraftigste tauverk som kunne skaffes før stålvaieren ble oppfunnet. Pelsverk var svært populært som statussymbol i Europa, og vinterskinnet av dyra i nord var det beste, samtidig som den hvite pelsen ble oppfattet som eksotisk. Det er nettopp på denne tiden at den fineste og mest kostbare varen av dem alle, vinterpelsen av røyskatt, blir så høyt verdsatt at det blir et kongelig privilegium å bære hermelinskappe. Også den grå vinterpelsen av ekorn, som trolig har gitt Harald hans tilnavn^[3], ble langt opp i middelalderen priset svært høyt. Den såkalte finneskatten, eller eneretten til å handle med Finnmarken, hadde ligget til Ladejarlen, nå ble den lagt til kongen. Og den ble betalt nettopp i skinn.

Historien om Kong Haralds reiser mot nord regnes som dokumentert i Gráfeldardrápa. Man har tolket denne som at kongen selv reiste i Nord-Norge, og videre inn til Kvitsjøen, helt inn til munningen av Dvina^[4], på en handelsekspedisjon ca. 965. Fra dette tidspunktet må vi regne med at inntektene til Harald økte dramatisk, og han var dermed ikke lenger fullt så økonomisk avhengig av støtte fra Harald Blåtann. Haralds interesse og behov for å være tett alliert med onkelen kan ha avtatt betraktelig.

Sagaene er heretter uklare. Heimskringla forteller om et innfløkt nett av intriger, hemmelige allianser og falske avtaler. I kampen for makten i Norge dreper Kong Harald to av sine fettere, Gudrød Bjørnsson og Trygve Olavsson, som begge var Harald Blåtanns skattkonger på Østlandet. Til sist ender det likevel sørgelig for Harald. I 970 fikk han et tilsynelatende ærlig ment bud fra onkelen om å hjelpe til i en krig mot frankerne. I en slik konflikt ville den norske og den danske kongen ha felles interesse. Harald utrustet derfor en sterk hær, han dro til Danmark, men gikk i et nøye planlagt bakhold og ble drept ved Hals i Limfjorden. De gjenlevende brødrene hans rømte etter dette fra landet. Det er ikke kjent at Harald skal ha vært gift eller hadde etterkommere. Ved Harald Gråfells død vant Harald Blåtann igjen makt over Norge, og han satte inn Ladejarlen Håkon Jarl som sin skattekonge.

Harald ble kristen under sin oppvekst i England, og arbeidet ifølge sagaen for kristendommen ved å rive gudehov.^[5]

Hardeknut den første var konge i deler av Danmark før sønnen Gorm den gamle som betraktes som Danmarks første offisielle konge.

På 890-tallet var Danmark besatt av svensker og kong Helge var forvist av Olav den frøkne som grunnla Olavætten i Danmark. I henhold til Adam av Bremen som fikk fortalt den danske historien av kong Svein Estridsson tok Olav og to eller flere av hans sønner Danmark «ved våpen og vold». Da Olav døde skal to av sønnene hans ha styrt som samkonger, og deretter, rundt 915, ble Sigtrygg Gnupasson konge. Sigtrygg var en sønn av Olavs sønn Gnupa(Gaute?) og en dansk adelskvinne ved navn Åsfrid. Sigtrygg Gnupasson er en historisk figur ettersom han er minnet på to runesteiner som ble reist av hans mor etter hans død.

Ved Sigtryggs død kommer Hardeknut på banen. Hardeknut var kanskje født en gang på 880-tallet og var sønnen til en ellers ukjent Svein (Sweyn) og har blitt beskrevet som sønnesønn (eller adoptert sønnesønn) av en delvismytisk høvding ved navn Sigurd Orm-i-auga, en av sønnene til sagnkongen Ragnar Lodbrok. Dette kan ikke verifiseres og tilhører derfor legendene. Adam av Bremen forteller at Hardeknut kom fra «Northmannia», altså «nordboernes land», noe som kan bety Norge eller Normandie. Sistnevnte var nylig blitt bosatt av danske vikinger. Det er kanskje like sannsynlig at Hardaknut vokste opp innenfor Danelov-området i East Anglia i England.

Hardeknut må ha vært en voksen mann med et visst rykte da han kom til Danmark rundt 916, og i henhold Adam og hans kilde (Svein Estridsson) fikk Hardeknut øyeblikkelig avsatt den unge kongen Sigtrygg. Dette skjedde under «de siste dagene til erkebiskop Hoger», sier Adam, og Hoger vet vi døde i 917. Hardeknut styrte som konge i bortimot 30 år uten å bli utfordret, og mens noen historikere støtter seg til en noe tvilsom enkeltkilde, De saksiske krøniker av Widukind, til å identifisere at Sigtryggs far Gnupa fortsatt var konge i 934 da danene hadde tvist med den tyske konge Henrik I av Tyskland, kan det være liten tvil om at kongen som ble tvunget til å betale skatt til den tyske herskeren var Hardeknut. Påstanden om at Henrik tvang den hedenske danske kongen til bli døpt har derimot ingen rot i virkeligheten.

I 948 utpekte erkebiskopen av Bremen tre biskoper for Danmark, og det betyr sannsynligvis et skifte på den danske kongstronen. Hardeknut er vanligvis blitt portrettert som en konge som enten var likegyldig eller fiendtlig overfor kristendommen, og selv om det siste kan være kirkens fortolkning, tyder det på som om en ny og mer tolerant konge kom til makten rundt 947 eller 948.

Det er svært lite som kjennes til om Hardeknut, men Snorre Sturlasson nevner ham som far til Gorm. I henhold til de sparsommelige kildene skal han ha vært en stri og hard konge. Adam av Bremen nevner Hardeknut i to linjer. Det eldste manuskriptet av Adams verk har derimot kun en linje og et feilskjær med pennen. Det yngre manuskriptet har korrigert feilskjæret til navnet Hadeknut med en andre linje. Kilden til den siste tilføyelsen er kanskje engelsk. Men man vet at det var en dansk konge med navnet Gorm (Guthrum II) som var konge fra 902 til 918 i East Anglia og som godt kan ha vært sønn av Hardicnut (Guthfrith/Canute/Guthred), som var konge av East Anglia fra ca. 881 til 895 (eller 896). Begge kongene er omtalt i Den gammelengelske krønike, som Adam av Bremen nevner som kilde.

Henrik Skadelår (eller Henrik den halte), (1090 – 4. juni 1134 i Slaget ved Fodevig), søn af Svend Tronkræver, sønnesøn af Svend Estridsen.

Efter mordet på fætteren Knud Lavard i 1131, blev Henrik Skadelår nævnt som en mulig fremtidig konge i Danmark. Farbroderen kong Niels overlevede dog Henrik med tre uger.

Henrik var gift med Ingrid Ragnvaldsdatter, prinsesse af Gøtaland. Ægteskabet var ulykkeligt, og Ingrid forsøgte at stikke af fra sin ægtemand i mandeklæder, blev fundet og bragt tilbage. Ved sin mands død forlod hun Danmark og ægtede Harald Gille, kommende konge af Norge. Ingrid blev senere den hidtil sidste dronning Ingrid af Norge. Derefter havde hun adskillige ægteskaber i magteliten i Norge og blev mor (og stammor) til de næste generationers kongsemner og bisper.

Henrik Skadelår fik mindst fem sønner:

• Magnus Henriksson, død 1161. Konge af Sverige 1160-1161. Magnus var gift med sin halvsøster Birgitta, (datter af Harald Gille og Ingrid Ragnvaldsdatter).
• Ragvald Henriksson, død 1161.
• Knud Henriksen, født 1120, død 12. marts 1162.
• Boris Henriksen (1130 – 1167), jarl af Jylland, gift med Luitgard af Stade, (datter af Rudolf 1. af Stade og Richardis). Efter Luitgards død i 1152 blev Boris ifølge folkevisen om Prins Buris og Liden Kirsten forelsket i sin grankusine Kirsten, der var søster til Valdemar den Store.
• Johan Henriksson, død 1161.

Henry of Schweinfurt (de Suinvorde; c. 970 – 18 September 1017) was the Margrave of the Nordgau from 994 until 1004. He was called the "glory of eastern Franconia" by his own cousin, the chronicler Thietmar of Merseburg.

Henry was the son of Berthold and Eilika (Eiliswintha or Eila) of Walbeck. His father's parentage is not known with certainty, but he may have been a son of Arnulf, Duke of Bavaria. Henry was Bavarian, whoever his grandfather.

Henry held a succession of countships after his father's death in 980. He was appointed marchio, like his father, of the Bavarian Nordgau in 994. In 1003, he revolted against Henry II of Germany claiming that he had been promised the Duchy of Bavaria in return for his support. The king said that the Bavarians had a right to elect their own duke. Henry allied withBoleslaus I of Poland and Boleslaus III of Bohemia. Nevertheless, his rebellion was quashed and he himself was briefly captive. The king established the Diocese of Bamberg to prevent any further uprisings in the region. The new diocese took over the secular authority of the margrave in the region of the Bavarian Nordgau.

Finally, it was only the joint persuasion of both his saecular and ecclesiastical overlords, Bernard I, Duke of Saxony, and Tagino, Archbishop of Magdeburg, that reconciled him to Henry in 1004. Henry of Schweinfurt did subsequently gain new and old countships before his death in 1017. He was buried at Schweinfurt.

Family

Henry married a woman named Gerberga, the daughter of an Otto whose identity is disputed. They had three sons and two daughters:

• Otto, who later became Duke of Swabia

• Eilika or Eilica, married Bernard II, Duke of Saxony

• Judith of Schweinfurt (died 2 August 1058), married Bretislaus I of Bohemia

• Burchard II, Bishop of Halberstadt, chancellor of the Emperor Conrad II

• Henry, a count in the Nordgau

Henry (died 886), possibly a son or grandson of Count Poppo of Grapfeld, one of the first Babenbergs, was the most important East Frankish general during the reign of Charles the Fat. He was variously titled Count or Margrave of Saxony and Duke of Franconia.

Henry was the ancestral lord of a castle, Babenberg, on the River Main, around which the later city of Bamberg was built. He enjoyed the favour of Charles the Fat and was his right-hand man in Germany during his reign. He led a surprise strike on a force of Vikings prior to the Siege of Asselt, but it was unsuccessful. When, in 885, Charles summoned Hugh, Duke of Alsace, and Godfrey, Duke of Frisia, to a court at Lobith, it was Henry who arrested them and had Godfrey executed and Hugh imprisoned on Charles' orders.

In 884, when Charles succeeded to the throne of West Francia, he sent Henry there to hold the March of Neustria against the Vikings. In 886, he was sent to aid the besieged of Paris. He did not stay long but returned later that year with Charles. However, he died in a skirmish with the Vikings while en route.

Family

Henry has been speculated to have married Ingeltrude, daughter of Eberhard of Friuli and Gisela, daughter of Louis the Pious. A daughter of Berengar I of Neustria, himself possibly a Conradine, has been suggested as another possible wife. Marriage with the latter would have been made possible and perhaps advisable by Henry's new position in Neustria and his dealings with the Vikings. Henry had one known daughter:

• Hedwiga, married Otto I, Duke of Saxony

It has also been suggested that Henry had a son, named either Henry or, on the basis of onomastics, Berenger, who is to be identified with Berengar II of Neustria.

Herbert I of Vermandois (c. 848/850 – 907), Count of Soissons, Count of Meaux, Count of Vermandois, and lay abbot of Saint Quentin. He was a Carolingian aristocrat who played a significant role in Francia.

Herbert was the son of Pepin of Vermandois. Herbert became count of Soissons before 889 and was probably charged with defending the Oise against Viking intrusions. A contemporary of Baldwin II, Count of Flanders he had the advantage of being a Carolingian, a grandson of Pippin, King of Italy.^[1] Herbert controlled both St. Quentin and Péronne and his activities in the upper Somme river valley may have caused Baldwin II to have him assassinated in 907.^[2]

Herbert arranged a marriage alliance to Robert of Neustria by giving in marriage his daughter Beatrice as Robert's second wife.^[1] As a part of this pact Herbert also agreed to his son Herbert II of Vermandois marrying Adela, Robert's daughter by his first wife.

He married Bertha de Morvis and their children are:

• Herbert II, Count of Vermandois, succeeded his father.^[3]
• Béatrice of Vermandois (c. 880–931), married King Robert I of France.^[3]
• An unnamed daughter († aft. 943) who married Eudo, Count in the Wetterau.

Herbert of Wetterau (c. 930 – 992) was the son of Odo of Wetterau and a daughter (presumably named Cunigunde) of Herbert I, Count of Vermandois and Bertha de Morvis. Herbert was an important nobleman in central Germany and leader of the Conradines.

After the death of his father Odo of Wetterau in 949, Herbert became count of Kinziggau, Engersgau, and Wetterau. He also inherited the castle of Gleiberg, perched on basalt in the modern-day Giessen. In 976 Herbert got the count's rights for Gleiberg and vicinity: the county Gleiberg. Herbert also acquired the title of count palatine. In 981 he followed Emperor Otto II to Italy, and in 982, he took part in the disastrous Battle of Stilo against the Saracens.

Marriage and children

He married Irmtrud of Avalgau (957 – 1020), daughter of Megingoz and Gerberga (daughter of Godfrey, Count Palatine of Lotharingia and Ermentrude, daughter of Charles the Simple and granddaughter of Otto I of Saxony). They had the following children:

• Otto of Hammerstein
• Gebhard (d. 8 Nov 1016)
• Gerberga of Gleiberg (c. 970 – aft. 1036), married Henry of Schweinfurt
• Irmtrud (c. 978 – c. 1020), married Frederick of Luxembourg

Hermann Billung (900 or 912 – 27 March 973) was the Margrave of the Billung March from 936 until his death. The first of the Saxon House of Billung, Hermann was a trusted lieutenant of Otto I, Holy Roman Emperor.

Though never Duke of Saxony himself, while Otto (who was the enthroned Duke of Saxony) was in Italy from 961 until 972, Hermann served as Otto's personal representative in governing Saxony. Towards the end of his life, Hermann was the effective Duke in all but name.

Hermann died in 973, just two months before Otto's own death. Hermann's son Bernard I was named as the new Duke of Saxony by Otto I's son Otto II, the new Holy Roman Emperor.

Life

Hermann was the son of the Eastphalian count Billung von Stubenskorn (c. 890-967) and Ermengarde of Nantes. He was the younger brother of the Saxon count Wichmann the Elder. Hermann is generally counted as the first Billung duke (Herzog) of Saxony, but his exact position is unclear. The ducal Ottonian dynasty had risen to German royalty with the accession of Henry the Fowler in 919 and had to concentrate on countrywide affairs. At least in 961, when King Otto I of Germany marched against the Kingdom of Italy for the second time, he made Hermann the administrator (procurator regis) in his Saxon lands.

When in 936 King Otto I had ascended the throne, he appointed Hermann a margrave (princeps militiae), granting him the Saxon march north of the Elbe river. His Billung Marchstretched from the Limes Saxoniae in the west along the Baltic coast to the Peene River in the east, roughly corresponding with the later Mecklenburg region. Otto thereby disregarded the claims of Hermann's elder brother Count Wichmann, a brother-in-law of Queen Dowager Matilda of Ringelheim. Wichmann in turn joined the unsuccessful rebellion of King Otto's half-brother Thankmar and Duke Eberhard of Franconia in 938. Having more autonomy than the contemporary margrave Gero ruling over the adjacent Marca Geronis in the south, Hermann exacted tribute from the local Polabian Slavs of the Obotrite tribal federation.

Upon his brother's death in 944, he also became count in the Saxon Bardengau around the town of Lüneburg, where he founded the monastery of St Michael in that city. He again disregarded the inheritance claims raised by his nephews Wichmann the Younger and Egbert the One-Eyed. In 953 both joined the countrywide rebellion started by King Otto's younger brother Duke Liudolf of Swabia, which only collapsed due to the massive invasion of Hungarian forces. During this grave crisis, the king, who was also Duke of Saxony, began entrusting more and more of his authority in the Saxon lands to Hermann during his absences. However, Hermann was never named dux in royal documents. Instead, he is named as a military leader, count, and margrave.

His position was solidified, when on 2 February 962 King Otto was crowned Holy Roman Emperor in Rome by Pope John XII. Hermann was received like a king by Archbishop Adalbert of Magdeburg in 972, which even annoyed the emperor. He may have been the founder of the Hermannsburg locality in the Lüneburg Heath, first mentioned in 1059.

Hermann died in Quedlinburg. His son Bernard inherited and strengthened his father's position and managed to be recognized as duke.

Descendants

Hermann Billung perhaps was married twice: According to the chronicles of St Michael's Abbey in Lüneburg, a Countess Oda died on 15 March in an unknown year after 973, the Xanten annals noted the death of one Ode, spouse of Duke Hermann, on the same day. She probably was related to the royal Ottonian dynasty; Henry the Fowler's grandmother was named Oda (herself a member of the Billung dynasty), which was also the name of his sister. A second wife Hildesuith or Hildegard of Westerburg is mentioned in the chronicles, but her relation to Oda remains unclear. Hildegard was also the name of the spouse of Hermann's son Bernard. The name of Hermann's granddaughter Oda of Meissen indicate that Oda was the mother of his children.

He had five children:

• Bernhard I (died 1011), Duke of Saxony
• Liutger (died 26 February 1011) Count in Westfalengau, attested in 991, buried in St. Michaels in Lüneburg, married Emma of Lesum (died 3 December 1038), buried in the Bremen Cathedral, daughter of Immed IV (Immedinger) and Adela of Hamaland, sister of Bishop Meinwerk of Paderborn.
• Suanhilde (born between 945 and 955, died 28 November 1014, buried in the monastery of Jena, reburied after 1028 in the Church of St. George in Naumburg, married:

  1. in 970 Thietmar I (died after 979) Margrave of Meissen,
  2. before 1000 Ekkehard I (murdered 30 April 1002 in Pöhlde); became in 992 Margrave of Meissen, buried in the monastery of Jena, reburied after 1028 in the Church of St. George in Naumburg

• Mathilde (born between 935 and 945, died 25 May 1008 in Ghent, buried in St. Peter's church), married:

  1. "shortly before 961" to Balduin III, Count of Flanders (died 1 January 962),
  2. Gottfried der Gefangene (died on 3/4 April after 995) in 963/982, Count of Verdun (Wigeriche), buried in St. Peter's church in Ghent

• Imma, in 995 Abbess of Herford

Hildegard (758 – 30 April 783) was daughter of the Germanic Count Gerold of Vinzgau and Emma of Alemannia (daughter of Duke Hnabi) and Hereswintha vom Bodensee (of Lake Constance). She was the second wife of Charlemagne,^[1] who married her around 771. They had the following children:

• Charles, (772 or 773–811), Count of Maine from 781, joint King of the Franks with Charlemagne from 800
• Adelaide (773 or 774)
• Pippin (773 or 777–810), born Carloman and later renamed at baptism, king of Italy from 781
• Rotrude (or Hruodrud) (777–810)
• Louis the Pious, king of Aquitaine from 781, emperor from 813 (sole Emperor from 814) until 840
• Lothair, twin brother of Louis, died young in 780
• Bertha (779–823?)
• Gisela (781–808?)
• Hildegarde (782–783?)

Hostivít was the last of the seven Bohemian mythical princes between the (also mythical) founder of the Přemyslid dynasty Přemysl the Ploughman and the first historical prince Bořivoj. The names of the princes were first recorded in Cosmas chronicle and then transmitted into the most of historical books of the 19th century including František Palacký's The History of the Czech Nation in Bohemia and Moravia. According to tradition, he was the father of the non-legendary prince Bořivoj. Some historians suppose that when St. Ludmila was born, Hostivít (or Svatopluk I of Moravia) and Ludmila's father, Slavibor, contracted that Bořivoj and Ludmilla would get married (that can refer to the wedding procession of an unknown bride mentioned in Annales Fuldenses for 871.^[1] According to So-called Dalimil Hostivít had a brother called Děpolt who inherited the land of Kouřim.^[2]

One theory about the number of the princes is propped on the frescoes on the walls of the Rotunda in Znojmo, Moravia but Anežka Merhautová claimed that the frescoes depict all the members of the Přemyslid dynasty including the Moravian junior princes.

Hucbert (820 - 864) was a Frank and son of Boso the Elder. Therefore he was a Bosonid. His sister was Teutberga, who married Lothair II, a prince of the Carolingian dynasty, the imperial family of Francia. Hucbert was lay-abbot of the Abbey of Saint Maurice-in-Valais.

Lothair's reign was chiefly occupied by his efforts to obtain a divorce from his wife Theutberga, and his relations with his uncles Charles the Bald and Louis the German were influenced by his desire to obtain their support for this endeavor. Lothair, whose desire for the divorce was prompted by his affection for a woman named Waldrada, put away Theutberga, but Hucbert took up arms on her behalf.

Hucbert is the father of Theobald of Arles (c854 - c895).

Hugh the Great (898 – 16 June 956) was the Duke of the Franks and Count of Paris.

He was the son of King Robert I of France and Béatrice of Vermandois, daughter of Herbert I, Count of Vermandois.^[1] He was born in Paris, Île-de-France, France. His eldest son was Hugh Capet who became King of France in 987.^[2] His family is known as the Robertians.^[3]

In 922 the barons of western Francia, after revolting against the Carolingian king Charles the Simple (who fled his kingdom under their onslaught), elected Robert I, Hugh's father, as King of Western Francia.^[4] At the death of Robert I, in battle at Soissons in 923, Hugh refused the crown and it went to his brother-in-law, Rudolph of France.^[4] Charles, however, sought help in regaining his crown from his cousin Herbert II, Count of Vermandois, who instead of helping the king imprisoned him.^[4] Herbert then used his prisoner as an advantage in pressing his own ambitions, using the threat of releasing the king up until Charles' death in 929.^[5] From then on Herbert II of Vermandois struggled with king Rudolph and his vassal Hugh the Great.^[4] Finally Rudolph and Herbert II came to an agreement in 935.^[4]

At the death of Rudolph, King of Western Francia, in 936, Hugh was in possession of nearly all of the region between the Loire and the Seine, corresponding to the ancient Neustria, with the exceptions of Anjou and of the territory ceded to the Normans in 911.^[6] He took a very active part in bringing Louis IV (d'Outremer) from the Kingdom of England in 936.^[7] In 937 Hugh married Hedwige of Saxony, a daughter of Henry the Fowler of Germany and Matilda of Ringelheim, and soon quarrelled with Louis.^[8]

In 938 King Louis IV began attacking fortresses and lands formerly held by members of his family, some held by Herbert II of Vermandois.^[9] In 939 king Louis attacked Hugh the Great and William I, Duke of Normandy, after which a truce was concluded lasting until June.^[10] That same year Hugh, along with Herbert II of Vermandois, Arnulf I, Count of Flanders and Duke William Longsword paid homage to the Emperor Otto the Great, and supported him in his struggle against Louis.^[11] When Louis fell into the hands of the Normans in 945, he was handed over to Hugh in exchange for their young duke Richard.^[12] Hugh released Louis IV in 946 on condition that he should surrender the fortress of Laon.^[13] In 948 at a church council at Ingelheim the bishops, all but two being from Germany, condemned and excommunicated Hugh in absentia, and returned Archbishop Artauld to his see at Reims.^[14] Hugh's response was to attack Soissons and Reims while the excommunication was repeated by a council at Trier.^[14] Hugh finally relented and made peace with Louis IV, the church and his brother-in-law Otto the Great.^[14]

On the death of Louis IV, Hugh was one of the first to recognize Lothair as his successor, and, at the intervention of Queen Gerberga, was instrumental in having him crowned.^[14] In recognition of this service Hugh was invested by the new king with the duchies of Burgundy and Aquitaine.^[15] In the same year, however, Giselbert, duke of Burgundy, acknowledged himself his vassal and betrothed his daughter to Hugh's son Otto-Henry.^[15] On 16 June 956 Hugh the Great died in Dourdan.

Family

Hugh married first, in 922, Judith, daughter of Roger Comte du Maine & his wife Rothilde.^[1] She died childless in 925.^[1]

Hugh's second wife was Eadhild, daughter of Edward the Elder, king of the Anglo-Saxons, and sister of King Æthelstan.^[1] They married in 926 and she died in 938, childless.^[1]

Hugh's third wife was Hedwig of Saxony, daughter of Henry the Fowler and Matilda of Ringelheim She and Hugh had:

• Beatrice married Frederick I, Duke of Upper Lorraine.^[a][1]

• Hugh Capet.^[16]

• Emma.(c. 943-aft. 968).^[16]

• Otto, Duke of Burgundy, a minor in 956.^[15]

• Odo-Henry I, Duke of Burgundy (d. 1002).

Hugh (802–844) was the illegitimate son of Charlemagne and his concubine Regina, with whom he had one other son: Bishop Drogo of Metz (801–855). Along with Drogo and his illegitimate half-brother Theodoric, Hugh was tonsured and sent from the palace of Aachen to a monastery in 818 by his father's successor, Louis the Pious, following the revolt of Bernard of Italy.^[1] Hugh rose to become abbot of several abbacies: Saint-Quentin (822/3),Lobbes (836), and Saint-Bertin (836). In 834,^[1] he was made imperial archchancellor by his half-brother.^[2]

On Louis's death in 840, his sons began to fight over the inheritance. In 841, Hugh sided with his nephew Charles the Bald against Louis and Lothair.^[3] In 842, Charles spent Christmas with Hugh at Saint-Quentin on his eastern frontier.^[4] Hugh's interventions probably secured Saint-Quentin for Charles's kingdom in the division that came with the Treaty of Verdun (843).^[5]

Hugh was part of the small army which, on its way south to join Charles at Toulouse, was ambushed by Pippin II in the Angoumois on 14 June 844. Hugh was killed by a lance, and according to the anonymous verse lament composed about his death—called the Rhythmus de obitu Hugonis abbatis or Planctus Ugoni abbatis^[6]—Charles wept over his body.^[7][8]

Hugh is sometimes confused with Hugh the Abbot, resulting in the erroneous claim that he had a daughter, Petronilla, who married Tertullus of Anjou, the semi-legendary father of Ingelger, first count of Anjou. The late accounts of the Angevin origins actually make Petronilla a kinswoman of Hugh the Abbot, not of Charlemagne's son.

Hugh (or Hugo) (c. 780 – 837) was the count of Tours and Sens during the reigns of Charlemagne and Louis the Pious, until his disgrace in February 828.

Hugh had many possessions in Alsace, as well as the County of Sens. He also held the convent of St-Julien-d'Auxerre. He appeared in 811 as an envoy or ambasciator to Constantinople with Haido, Bishop of Basel, and Aio,Duke of Friuli, to renew the Pax Nicephori. In 821, he allied himself by marriage to the royal family; his daughter Ermengard married Louis' son Lothair. In 824, he took part in an expedition in Brittany and, in 826, he accompanied the Empress Judith to the baptism of Harald Klak in Ingelheim. His other daughter, Adelaide, married Conrad I, Count of Auxerre (died 862).^[1] She is sometimes said to have taken as her second husband Robert the Strong. She was dead by 886, when Walahfrid Strabo included her epitaph in a poem of his.

In 827, Hugh, along with Matfrid of Orléans, was commissioned by Louis to recruit an army with his son Pepin I of Aquitaine and repel the invasion of the Marca Hispanica by the Moslem general Abu Marwan. Hugh and Matfrid delayed until the threat had passed. For this he was given the nickname Timidus or the Timid. Barcelona being the greatest military accomplishment of Louis' career, the Spanish March meant much to him and Hugh and Matfrid found themselves greatly disfavoured at court. They were deposed in February of the next year.

He remained very influential as the father-in-law of Lothair. He joined Matfrid in inciting Lothair to rebellion and had all his lands confiscated in Gaul. He remained highly influential in Italy, where Lothair created him "duke ofLocate" (dux de Locate). He became a benefactor of the cathedral of Monza. According to the Annales Bertiniani, he and Lambert of Nantes died during an epidemic in Italy in 837. News of their deaths—and that of Wala of Corbie in an earlier Italian epidemic in the fall of the previous year—greatly distressed Louis the Pious, but the opponents of Lothair interpreted it as divine judgement.

Inge Stenkilsson, også kalt for ‘Inge den eldre’, (død tidligst ca. 1105) var konge av Sverige senest fra 1080 til rundt 1084 og på nytt igjen fra 1087 og til rundt 1105. Inge var sønn til Stenkil. Noen kilder påstår at hans bror Halstein Stenkilsson, som blir nevnt i et brev fra paven, var medkonge en kort tid inntil 1080 da han døde.

Inge Stenkilsson tilbrakte mye av sin ungdom i Russland ved Staraja Ladoga hvor han giftet seg med sin hustru Helena. Hennes opprinnelse er ukjent, men hun var kanskje russisk eller gresk. Hun var i så fall ikke søster av Blot-Svein.

Det blir oppgitt at sveaerne avsatte Inge rundt år 1084 fordi han ikke ville blote ved tinget, og han ble da erstattet av Blot-Svein. Inge Stenkilsson skal ha vært en troende kristen og forsøkte å kristne sveaerne, hvilket de ikke satte særlig pris på. Omkring år 1087 skal Inge ha reist med sine menn gjennom Småland og Østergøtland, ridd både natt og dag, inntil han kom til gamle Uppsala. Han lot mennene sine omringe hallen til Blot-Svein og satte den i brann. Da kongen kom springende ut ble han øyeblikkelig drept. Dette er antagelig datoen for ødeleggelsen av det berømte tempelet i Uppsala. Med denne dåden tok Inge makten i Sverige. En av de få kildene om og fra denne tiden,Hervors saga, sier:

Inge var lenge konge og vennesæl og en god kristen; han avskaffet bloting i Svitjod og påbød at folk skulle kristnes.

En annen som var dypt engasjert i den samtidige kampen mot hedenskapen var den engelske munken Sankt Eskil.

På oppfordring fra paven grunnla Inge Vreta kloster og lot Vreta kirke bygge. Det finnes en gammel opptegnelse som taler om at kong Inge og dronning Helena eide store eiendommer i disse traktene og at de skal gitt bort rundt tyve bondegårder til et kloster som ble lagt ved den nye kirken. Det skal ha skjedd rundt år 1100. En del vil ha det til at denne hendelsen betydde at kong Inge kom fra Østgøtland, men trolig var det Helena som kom herfra. De tyve gårdene var i så fall en del av hennes bryllupspresang. Det kan også ha vært gårder som de overtok ved å drepe Blot-Svein som antagelig hadde sin ætt i området.

Pavens brev om dette emnet er et av de få skriftlige bevis på Inge som svensk konge: «Ingo gloriosus Suetonum Rex» – Inge, svearnes ærerike konge. I et annet brev fra pave Gregorius VII i 1081 nevnes han derimot ikke som konge av Sverige, kun som konge av Vestgøtland, «rege wisigothorum».

En annen historisk hendelse var det såkalte trekongemøtet i 1101 i Konghelle i norske Båhuslen, nå svenske Kungälv hvor Erik Eiegod, konge av Danmark, Magnus Berrføtt, konge av Norge, og Inge den eldre, konge av Sverige, skal ha kommet sammen for utarbeide en fredsavtale. Dette møtet er blitt beskrevet av Snorre Sturlason i Magnus Berrføtts saga. De nøyaktige detaljene om hvorfor og hvor møtet ble holdt er ukjent, men resultatet ble at de ikke skulle føre krig mot hverandre, og at de skulle la grensene være slik de var hos deres forfedre. I følge Snorre giftet Inge bort sin datter Margret (svensk Margareta) til kong Magnus for å bekrefte freden. Etter dette fikk hun navnet ‘Margret Fredkulla’. Det siste betyr ‘Fredskvinne’.

Årstallet for Inge den eldres død og når han fratrådte tronen er svært uklare. Kildene nevner alt fra 1103 til 1118, og det er heller ikke sikkert at de to hendelsene inntraff samtidig. Hervarars sagaen forteller at «Inge styrte riket til sin dødsdag og ble sottedød.»

Han skal ha blitt gravlagt på Hångers ødekirkegård, men en gang før år 1234 ble levningene flyttet til Varnhems klosterkirke hvor han skal ligge under en umerket stein i midtgangen. I kirken finnes det en stein med inskripsjonen somJohan III av Sverige skal ha latt sette opp. Steinen forteller at Inge skal ha blitt drept av dansker i Skåne i år 1064. Den ansvarlige for steinen, Rasmus Ludvigsson, virker å ha fått sin informasjon direkte fra Lilla rimkrøniken som ikke stemmer spesielt godt overens med andre kilder. Det handler antagelig om en sammenblanding med en annen svensk eller vestgøtisk konge eller høvding.

Inge den eldre var gift med Helena, som i noen kilder blir kalt for «Maer» (= mø).

Barn

• Kristina, gift med storhertug Mstislav av Kiev.
• Ragnvald, trolig død før faren i 1105. Hans datter, Ingigerd, var mor tronpretenderen (og den påståtte morder) Magnus Henriksson, men har i visse kilder blitt identifisert som Ragnvald Knaphövde, konge av Sverige.
• Margret Fredkulla, gift først med Magnus Berrføtt av Norge; deretter kong Nils av Danmark; med sitt andre ekteskap ble hun mor til kong Magnus Nilsson av Danmark, også kalt ‘Magnus den sterke’ av Vestgøtland.
• Katarina, gift med en dansk «sønn av konge», Bjørn Haraldsson, som hun fikk en datter med, Christina Bjørnsdatter, som senere ble gift med den framtidige kong Erik den helige av Sverige.

Ingelger (or Ingelgarius) (died 888) was a Frankish nobleman, who was the founder of the County of Anjou and of the original House of Anjou. Later generations of his family believed he was the son of Tertullus (Tertulle) and Petronilla.^[1]

Around 877 he inherited his father Tertullus's lands in accordance with the Capitulary of Quierzy which Charles the Bald had issued. His father's holdings from the king included Château-Landon in beneficium, and he was acasatus in the Gâtinais and Francia. Contemporary records refer to Ingelger as a miles optimus, a great military man.^[2]

Later family tradition makes his mother a relative of Hugh the Abbot,^[3] an influential counselor of both Louis II and Louis III of France, from whom he received preferment. By Louis II Ingelger was appointed viscount of Orléans, which city was under the rule of its bishops at the time.^[2] At Orléans Ingelger made a matrimonial alliance with one of the leading families of Neustria, the lords of Amboise. He married Adelais, whose maternal uncles wereAdalard, Archbishop of Tours, and Raino, Bishop of Angers. Later Ingelger was appointed prefect (military commander) at Tours, then ruled by Adalard.^[2]

At some point Ingelger was appointed Count of Anjou, at a time when the county stretched only as far west as the Mayenne River. Later sources credit his appointment to his defence of the region from Vikings,^[4] but modern scholars have been more likely to see it as a result of his wife's influential relatives.^[2] He was buried in the church of Saint-Martin at Châteauneuf-sur-Sarthe. He was succeeded by his son Fulk the Red.^[4]

His wife was Adelais.^[5] Her good connections may have helped her husband gain the title of Count of Anjou.

Ingerman, or Ingram was a Frank and count of Hesbaye. All that is known for certain of his origins is that he was nephew of Chrodegang, Archbishop of Metz and first abbot of the Lorsch Abbey, and hence grandson of Chrodegang's parents, Sigramus and Landrada.

Ingerman's daughter is certainly Ermengarde. She married into the Frankish royal family, the Carolingians and was the first wife of King Louis the Pious.

Jacob Sunesen (død 1246) var søn af Sune Ebbesen og Cecilie. Han var formentlig den yngste af sønnerne. Kaldte sig Jakob af Møn og ejede godserne Egholm og Rye.

Hans børn med hustruen Estrid var Anders, Peder, Jens Jakobsen Galen (død 1240 i Sorø) og Ingerd.

Jakob Erlandsen (død 1274) var ærkebiskop i Lund Stift. Han var søn af Erland og Cæcilie (der var datterdatter af Sune Ebbesen).

Som domprovst i Lund deltog han som advokat for Erik 4. Plovpenning i koncilet i Lyon i 1245, men talte for Niels Stigsen (biskop i Roskilde) mod kongens ønske og fik derefter beslaglagt både sine kirkelige indkomster og sit arvegods. Blev senere forligt med kongen.

Paven udnævnte ham i 1250 til biskop af Roskilde, og han fik derefter på pavens foranledning udleveret sit gods og byen København. København fik af ham sin første stadsret i 1254, og samme år blev han ærkebiskop i Lund.

Kom i strid med kongen om en række kirkelige forhold (bl.a. gejstlige ledingsbyrder, skattebyrder, ærkebispens lenspligt og bispevalgene). Jakob Erlandsen oprettede skoler i Roskilde og Lund og fik ved kirkemødet i Vejle i 1256vedtaget, at riget ville blive pålagt interdikt, såfremt en biskop fængsledes eller led overlast med kongens formodede samtykke.

Under striden med kongen blev ærkebispestolen frataget alle privilegier. Han nægtede at krone tronfølgeren og gik i forbund med kongens fjender. Christoffer 1. fængslede ham i 1259, men han blev frigivet af Christoffers enke dronning Margrete Sambiria. Han fortsatte sine stridigheder med kongemagten, men opholdt sig mest i nabolandene. I 1272 forelagde han sin sag i Rom, hvor der blev opnået forlig med kongen.

Jakob Erlandsen døde på Rygen på vej hjem fra Rom i 1274. Det er af begejstrede amatørhistorikere blevet foreslået, at han blev myrdet med en pil fra en armbrøst, men det er eftertrykkeligt blevet tilbagevist.^[1]

Knud Danaast var ældste søn af Gorm den Gamle og Thyra Danebod. Han blev dræbt under et vikingetogt i England, hvorfor hans yngre bror Harald Blåtand blev konge efter faderen Gorm.

Knud Danaast havde en søn Harald også kaldet Guldharald

Leif Leonhardsen Erlsboe (født 28. desember 1943, død 15. oktober 2000) var en dansk-norsk regissør og filmarbeider som kanskje huskes best for å ha regissert den prisbelønnede spillefilmen Lars i porten fra 1984.

Erlsboe begynte karrieren som reklamefotograf og deretter regiassistent ved produksjonselskapet Nordisk Films Kompagnie. I perioden 1963-67 lagde han en rekke oppdragsfilmer. Han debuterte i spillefilmsammenheng som klipper på den dansk-svensk-norske Klabautermannen fra 1969, og klippet siden de tre første filmene om Olsenbanden. Etter noen kortfilmer debuterte han som regissør i 1979 med Ingen roser... takk. I 1984 hadde han både manus og regi på den prisbelønte filmen Lars i porten. Dette var også hans siste film.

I 1985 vant han Amanda-prisen for Lars i porten. For samme film vant han også spiesialprisen ved Moskva internasjonale filmfestival.

Hans sønn, Magnus E. Haslund, spilte hovedrollen Lars i porten.

Erlsboe døde den 15. oktober 2000, etter lang tids kamp mot kreft. Han ble 56 år gammel.

Lestek (also Leszek, Lestko) is the second legendary duke of Poland, and son of Siemowit, born c. 870–880. Although proof of his actual existence is unclear, if he did exist, he must have been an influential person, because the tribes that lived in present-day Poland were known as Lestkowici.^{[citation needed]}

The origin of his name is not known, it can be derived from the old Polish word lście which means "crafty". It is believed this is a diminutive of the Slavic name Lścimir or Lścisław. Lestek's wife (or wives or consorts) is unknown. A theory by Stanisław Zakrzewski claims Lestek (or Lestko) could have been married to a Moravian princess. Another theory (inferred from the descriptions of a Belgian chronicler from the 14th century) is that a Saxon princess could have been Lestek's wife and that they had a son, Ewraker, later the Bishop ofLeodium. Lestko's son, Siemomysł, was the next ruler of the early pagan Polish state.

Liudolf (c. 805 - 12 March 864 or 866) was a Saxon count, son of Count (German: Graf) Brun (Brunhart)^[1] and his wife, Gisla von Verla;^{[2][clarification needed]} later authors called him Duke of the Eastern Saxons (dux orientalis Saxonum, probably since 850) and Count of Eastphalia. Liudolf had extended possessions in eastern Saxony, and was a leader (dux) in the wars of King Louis the German against Normans and Slavs. The ruling Liudolfing House, also known as the Ottonian dynasty, is named after him; he is its oldest verified member.

Before 830 Liudolf married Oda, daughter of a Frankish princeps named Billung and his wife Aeda. Oda died on 17 May 913, supposedly at the age of 107.^[3]

They had six children:^[4]

• Brun
• Otto I "the Illustrious"; father of Henry the Fowler
• Liutgard of Saxony; married King Louis the Younger in 874.^[5]
• Hathumoda of Saxony; became an abbess
• Gerberga of Saxony; became an abbess
• Christina of Saxony; became an abbess^[5]

By marrying a Frankish nobleman's daughter, Liudolf followed suggestions set forth by Charlemagne about ensuring the integrity of the Frankish Empire in the aftermath of theSaxon Wars through marriage.

In 845/846, Liudolf and his wife founded a house of holy canonesses, duly established at their proprietary church in Brunshausen around 852, and moved in 881 to formGandersheim Abbey. Liudolf's minor daughter Hathumoda became the first abbess.

Liudolf is buried in Brunshausen.

Lothair I or Lothar I (German: Lothar, French: Lothaire, Italian: Lotario, Dutch: Lotharius) (795 – 29 September 855) was the Emperor of the Romans (817–855), co-ruling with his father until 840, and the King of Bavaria (815–817), Italy (818–855) and Middle Francia (840–855). The territory of Lorraine (Lothringen in German) is named after him.

Lothair was the eldest son of the Carolingian emperor Louis the Pious and his wife Ermengarde of Hesbaye,^[1] daughter of Ingerman the duke of Hesbaye. On several occasions, Lothair led his full-brothers Pippin I of Aquitaine and Louis the German in revolt against their father to protest against attempts to make their half-brother Charles the Bald a co-heir to the Frankish domains. Upon the father's death, Charles and Louis joined forces against Lothair in a three-year civil war (840–843). The struggles between the brothers led directly to the breakup of the Frankish Empire assembled by their grandfather Charlemagne, and laid the foundation for the development of modern France and Germany.

Louis III (863/65 – 5 August 882) was the King of France, still then called West Francia, from 879 until his death. The second son of Louis the Stammerer and his first wife, Ansgarde, he succeeded his father to reign jointly with his younger brother Carloman II, who became sole ruler on Louis's death. His short reign was marked by military success.

Louis was born while his father was still just King of Aquitaine and his grandfather, Charles the Bald, was ruling West Francia. Some doubts were raised as to their legitimacy, since their parents had married secretly and Ansgarde was later repudiated at Charles' insistence. When Charles (877) and then the elder Louis died within two years, some nobles advocated electing the younger Louis as sole king, but another party favoured each brother ruling a separate sphere of the country. In September 879 Louis was crowned atFerrières. In March 880 at Amiens the brothers divided their father's kingdom, Louis receiving the northern part, called Neustria or sometimes simply Francia.

 

Francia:
the realm ruled by Louis III after the division of March 880 is shown in purple

One of Charles the Bald's most trusted lieutenants, Duke Boso had renounced his allegiance to both brothers and had been elected King of Provence. In the summer of 880 Carloman and Louis marched against him and captured Mâcon and the northern part of Boso's realm. They united their forces with those of their cousin Charles the Fat, then ruling Germany and Italy, and unsuccessfully besieged Vienne from August to November. In 881 Louis achieved a momentous victory against Viking pirates, whose harassments had been ongoing since his grandfather's reign, at the Battle of Saucourt-en-Vimeu. Within a year of the battle an anonymous poet had celebrated it and the king, for both his prowess and piety, in the Old High German short poemLudwigslied.

Louis died on 5 August 882 at Saint Denis in the centre of his realm, having fallen from his horse whilst chasing a girl with amorous intent. Since he had no children, his brother Carloman became the sole king and the victor of Saucourt was buried in the royal mausoleum of the Basilica of Saint-Denis.

Louis the Pious (778 – 20 June 840), also called the Fair, and the Debonaire,^[1] was the King of Aquitaine from 781. He was also King of the Franks and co-Emperor (as Louis I) with his father, Charlemagne, from 813.

As the only surviving adult son of Charlemagne and Hildegard, he became the sole ruler of the Franks after his father's death in 814, a position which he held until his death, save for the period 833–34, during which he was deposed.

During his reign in Aquitaine, Louis was charged with the defence of the Empire's southwestern frontier. He conquered Barcelona from the Muslims in 801 and asserted Frankish authority over Pamplona and the Basques south of the Pyrenees in 812. As emperor he included his adult sons, Lothair, Pepin, and Louis, in the government and sought to establish a suitable division of the realm among them. The first decade of his reign was characterised by several tragedies and embarrassments, notably the brutal treatment of his nephewBernard of Italy, for which Louis atoned in a public act of self-debasement.

In the 830s his empire was torn by civil war between his sons, only exacerbated by Louis's attempts to include his son Charles by his second wife in the succession plans. Though his reign ended on a high note, with order largely restored to his empire, it was followed by three years of civil war. Louis is generally compared unfavourably to his father, though the problems he faced were of a distinctly different sort.

Louis the Stammerer (French: Louis le Bègue) (1 November 846 – 10 April 879) was the King of Aquitaine and later King of West Francia. He was the eldest son of Charles the Bald and Ermentrude of Orléans. During the peace negotiations between his father and Erispoe of Brittany, Louis was betrothed to an unnamed daughter of Erispoe in 856. It is not known if this was the same daughter who later married Gurivant. The contract was broken in 857 upon Erispoe's murder.

He succeeded his younger brother in Aquitaine in 866 and his father in West Francia in 877, though he was never crowned Emperor. In the French monarchial system, he is considered Louis II.

 

Denier of Louis II

Twice married, he and his first wife, Ansgarde of Burgundy, had two sons: Louis (born in 863) and Carloman (born in 866), both of whom became kings of France, and two daughters: Hildegarde (born in 864) and Gisela (865–884), who married Robert, Count of Troyes.

With his second wife, Adelaide of Paris, he had one daughter, Ermentrude (875–914) – who was the mother of Cunigunde, wife of the Count Palatine Wigerich of Bidgau; they were the ancestors of the House of Luxemburg —, and a posthumous son, Charles the Simple, who would become, long after his elder brothers' deaths, king of France.

He was crowned on 8 December 877 by Hincmar, archbishop of Rheims, and was crowned a second time in September 878 by Pope John VIIIat Troyes while the pope was attending a council there. The pope may even have offered the imperial crown, but it was declined. Louis the Stammerer was said to be physically weak and outlived his father by only two years. He had relatively little impact on politics. He was described "a simple and sweet man, a lover of peace, justice, and religion". In 878, he gave the counties of Barcelona, Girona, and Besalú to Wilfred the Hairy. His final act was to march against the Vikings who were then the scourge of Europe. He fell ill and died on 9 April or 10 April 879 not long after beginning his final campaign. On his death, his realms were divided between his two sons, Carloman and Louis.

Luitgard (died June 4, 800) was the fourth and last wife of Charlemagne.^[1]

Liutgard was the daughter of an Alamannian count and married Charlemagne around 794. She did not have any children with the king and died of unknown causes.

Margret Ingesdatter Fredskolla (død 1130) var ei svensk prinsesse, datter til Inge Stenkilsson som ofte kalles for Inge den eldre. Merk at Margret kalles for Margareta i Sverige.

Tilnavnet «Fredskolla», det vil si «Fredskvinne», fikk hun da ble en del av den fredsoverkomsten mellom Sverige og Norge i 1101 ved at hun ble giftet bort til kong Magnus Berrføtt av Norge. «Hun ble sendt østfra Svitjod til Norge med et gjævt følge,» skriver Snorre Sturlasson i Magnus Berrføtts saga.

Da Magnus Berrføtt døde i et slag i Irland år 1103, bare to år etter bryllupet, ble hun enke, og sannsynligvis barnløs, skjønt det har vært spekulert om et barn av ham ved navn Ragnhild Magnusdatter, men tidspunktet stemmer ikke og Margret var således neppe moren.

I 1105 giftet hun seg med Nils av Danmark (Nikolas Sveinsson), den yngste av kong Svein Estridssons sønner. Nils ble danske konge i 1104 til sin død i 1134. Som regent var han svak, men lot seg lede av sin kloke gemal Margret Fredkulla. Da hun døde i 1130, giftet Nils seg så med Ulvhild Håkonsdatter fra Norge, som var enke etter kong Inge den yngre, og senere med den svenske kong Sverker den eldre. Familiebåndene mellom de nordiske kongehusene ble stundom i tetteste laget.

Med Nils fikk Margret følgende barn:

• Magnus den sterke
• Inge Nielsen

Marie Kirstine Henriette Hanck (19. juli 1807 i Odense – 19. juni 1846 i København) var en dansk forfatterinde og lærerinde. Af venner blev hun kaldt Jette.

Hun havde et svagt helbred og voksede, på grund af en skæv ryg, aldrig helt ud og levede ugift i sit barndomshjem frem til 1841, hvor hun og moderen (efter faderens død) flyttede fra Odense til København. I barndomshjemmet skrev hun digte, der blev trykte i lokalavisen, og den første af sine to bøger: "Tante Anna. En Efteraarsskizze" (1838). Året efter flytningen kom så "En Skribentindes Datter" (1842) og ved hendes død var manuskriptet til en tredje roman under udarbejdelse. Desværre er denne tredje bogs manuskript ikke bevaret for eftertiden. Det bør også nævnes, at hun selv oversatte bogen "Tante Anna" til tysk. Omkring 100 år efter hendes død udkom et tobindsværk med hendes brevveskling med livsvennen og forfatterkollegaen H.C. Andersen – "H.C. Andersens Brevveksling med Henriette Hanck 1830-1846" (1941-1946).

Megingoz (c. 920 – 998/1001) (nicknamed the Brown) was of unknown origin. At the end of the 10th century, he played a part in the history of what later came to be known as the county of Guelders. He is also named as Count of Avalgau.

He married Gerberga of Lorraine. She was a daughter of Godfrey, Count Palatine of Lotharingia from the family of Matfrieden, and Ermentrude, possibly the oldest daughter of King Charles the Simple. They had the following children:

• Godfrey (d. 977), killed at a young age in a campaign against Bohemia
• Irmtrud of Avalgau, who married Herbert of Wetterau
• Adelaide, Abbess of Vilich
• Alberada
• Bertada (d. 1000), abbess in Cologne

Mieszko I ( Polish (help·info); ca. 940 – 25 May 992)^[1] was the ruler of the Polans^[2] from about 960 until his death. A member of the Piast dynasty, he was a son of Siemomysł, a grandchild of Lestek, the father of Bolesław I the Brave (the first crowned king of Poland), the likely father of Sigrid the Haughty (a Nordic Queen) and the grandfather of Cnut the Great (Sigrid's son).

The first historical ruler of Poland, Mieszko I is considered the de facto creator of the Polish state. He continued the policy of both his father and grandfather, who were rulers of the pagan tribes located in the area of present Greater Poland. Either through alliances or by use of military force, Mieszko extended the ongoing conquests and early in his reign subordinated Kuyavia and probably Gdańsk Pomerania and Masovia. For most of his reign, Mieszko I was involved in warfare for the control of Western Pomerania, eventually conquering it up to the vicinity of the lower Oder. During the last years of his life he fought the Bohemian state, winning Silesia and probably Lesser Poland.

Mieszko I's marriage in 965 to the Czech Přemyslid princess Dobrawa and his baptism in 966 put him and his country in the cultural sphere of Western Christianity. Apart from the great conquests accomplished during his reign (which proved to be fundamental for the future of Poland), Mieszko I was renowned for his internal reforms, aimed at expanding and improving the so-called war monarchy system.

According to existing sources, Mieszko I was a wise politician, a talented military leader and charismatic ruler. He successfully used diplomacy, concluding an alliance with Bohemiafirst, and then with Sweden and the Holy Roman Empire. In foreign policy, he placed the interests of his country foremost, even entering into agreements with former enemies. On his death, he left to his sons a country of greatly expanded territory, with a well-established position in Europe.

Mieszko I also enigmatically appeared as "Dagome" in a papal document dating to about 1085, called Dagome iudex, which mentions a gift or dedication of Mieszko's land to the Pope(the act took place almost a hundred years earlier).

Oda of Saxony (877 – aft. 952) was a Saxon princess. She was the daughter of Otto I, Duke of Saxony (880 – 912) and Hedwiga of Babenberg. She married King Zwentibold of Lotharingia and at his death in August 900 (when Oda was younger than 15), she contracted a second marriage with Count Gerhard I of Metz. From this union were born:

• Wigfried, abbot of St. Ursula in Cologne, and then archbishop of Cologne from 924 to 953.
• Oda (Uda) of Metz (d. aft. 18 May 963), married Gozlin, Count of Bidgau and Methingau (d. 942).
• A daughter of name unknown.
• Godfrey, count of the Jülichgau.

Odo I (French: Eudes; also Hodo, Uodo, or Udo in contemporary Latin) (died 834) was the Count of Orléans (comes Aurelianensium) following the final deposition of Matfrid until his own deposition a few years later.

He belonged to the Udalriching family and was a son of Adrian, who had also held the county of Orléans, and possibly of Waldrada, a Nibelungid. Odo first appears as an imperial legate to the Eastern Saxons in 810, when he was captured by the Wilzi. In 811, as count (comes), according to the Annales Fuldenses, he signed a peace treaty with the Vikings.

According to the Vita Hludowici, in 827, he was named to replace the deposed Matfrid in Orléans. Odo, along with Heribert, a relative, possibly his cousin, were exiled in April 830 by Lothair I and Orléans confiscated. Matfrid was reinstated.

In 834, while fighting Matfrid and Lambert I of Nantes, partisans of Lothair, Odo was killed as were his brother William, Guy of Maine, and Theodo, abbot of Saint Martin of Tours.

Odo's wife was Engeltrude or Ingiltrud. Their eldest daughter Ermentrude married Charles the Bald of West Francia. He left a son William who was executed by his own brother-in-law in 866.

Odo of Wetterau (c. 895 – 2 Dec 949) was a prominent German nobleman of the 10th century.

In 914, Odo was appointed Count of Wetterau and founded St. Mary's Church in Wetzlar. The Wetterau had been one of the counties of his father Gebhard, and Odo also acquired two other counties that had been his: Rheingau in 917 and Lahngau in 918.

Odo is best known for the Battle of Andernach on 2 October 939. The rebellious dukes Gilbert II of Maasgau and Eberhard of Franconia had looted the counties of Odo and his nephew Conrad (Count of Lower Lahngau) east of the Rhine. Their force was so great that Odo and Conrad could not resist them. But when the insurgents crossed the Rhine again at Andernach to return to Lorraine, Odo and Conrad had a chance. Gilbert and Eberhard were still at their rear on the eastern shore when the bulk of the army had made the crossing. At that moment Odo and Conrad fell and defeated the troops who were left behind. Eberhard was thereby slain and Gilbert drowned when he tried to flee on the Rhine. The rebellion was thus broken and Emperor Otto I the Great could easily recover his authority. Odo thus became a favorite of Otto: at the death of Conrad (949), he was also appointed Count of Lower Lahngau.

He married a daughter of Herbert I, Count of Vermandois, presumably named Cunigunda. They had the following children:

• Gebhard (d. 938), killed in the fight against the insurgency of Thankmar, the elder half-brother of Emperor Otto.
• Herbert (c. 930 – 992)
• Otto
• Odo (d. 26 Aug 965), appointed Bishop of Strasbourg on 13 Aug 950, possibly the same person as his brother Otto.
• Judith

Ogive av Luxembourg ( 986 - 21 februar 1030 ), datter av Frederick av Luxembourg , greve av Luxembourg og Mosel

I 1012 giftet hun seg med Baldwin av Flandern . De fikk:

• Baldwin V (1012 † 1067), greve av Flandern
• Ermengarde gift med Adalbert († 1032), greve av Gent

Olav «Geirstadalv» Gudrødsson skal ha vært Halvdan Svartes nitten år eldre bror^[1], og ha levd på 800-tallet.

Han var i følge Heimskringla sønn av Gudrød Veidekonge som var konge over Vestfold, Romerike og Vingulmark. Olav skal ifølge Heimskringla ha arvet kongemakten i Vestfold etter sin far^[2]. Tradisjonen er svært tvilsom siden Vestfold var under dansk styre på på 800-tallet.

Olav var far til Ragnvald Heidumhære som Tjodolv den kvinværske tilegnet diktet Ynglingatal.

Ifølge Snorre Sturlason hadde Olav gjort store bragder «i vest», noe som har skapt grunnlaget for hypotesen om at han er identisk med kong Olav Kvite Gudrødsson, som i 861 grunnla Dublin sammen med Ivar Beinlaus Lodbroksson.^{[trenger referanse]}

Ifølge Heimskringla var Olav meget populær hos sine folk, var høyvokst og da han døde «av fotaverk» rundt 50 år gammel kastet folkene hans opp haug over ham på Geirstad.

Da Gokstadskipet ble utgravd århundrer senere fant arkeologene en høyreist mann sittende på en stol i skipet. Det ble da spekulert i om dette var Olav Geirstadalv. Seinere dateringer av skipet har imidlertid vist at skipet er bygd etter år 900, noe som gjør at det ikke er Olav Geirstadalv som er gravlagt i Gokstadskipet. Språkforskere mener likeledes at Gokstad ikke er en avledning av Geirstad. Det helles nå mer til at Geirstad er Gjerstad i tidligere Tjølling kommune, selv om det ikke er funnet noen stor gravhaug på dette stedet. I tillegg døde Olav Geirstadalv i sotteseng etter «fotverk», mens nyere undersøkelser av skjelettrestene i haugen på Gokstad viser at denne mannen var usedvanlig kraftig og hadde store hoggskader fra kamp.^{[trenger referanse]}

Tilnavnet Geirstadalv fikk han først etter sin død.

Olav Haraldsson (født ca. 890, død 934) var sønn av Harald Hårfagre. Han ble gjort til småkonge av Vingulmark av sin far, og arvet senere Vestfold etter at broren hans, Bjørn Farmann, ble drept av deres halvbror Eirik Blodøks. Siden det var danskekongen som styrte Viken og Vestfold på denne tiden er opplysningene i Snorre ikke pålitelige, og kan være laget for å fremme den norske kongefamilienes politiske interesser. Are Frode omtaler Bjørn Farmann (også omtalt som Bjørn Buna) som herse i Sogn.

Etter Snorre skal Olav etter sin fars død utropte seg til konge av Østlandet, og allierte seg med halvbroren Sigrød Haraldsson mot Eirik Blodøks. De tre kongene møttes i kamp utenfor Tønsberg. Olav og Sigrød tapte og ble begge drept der. Olavs sønn, Tryggve Olavsson, ble senere småkonge av Ranrike og Vingulmark. Tryggve ble far til Olav Tryggvason som ble konge av Norge i 995. Det er ikke noen spesiell grunn til å feste stor lit til Snorres beretning.

Olav Kyrre (født ca. 1050, død 1093) var sønn av Harald Hardråde. Han var med i hæren til Harald Hardråde da han dro til England, men han var ikke med i slaget ved Stamford Bridge i 1066. Da han kom hjem til Norge året etter, ble han innsatt som konge sammen med broren sin, Magnus. Magnus døde allerede i 1069, og Olav ble da konge alene. Det var antakelig i disse første årene som konge at Olav fikk tilnavnet Kyrre, som betyr den fredelige.

Olavs regjeringstid ble da også en fredelig tid for kongeriket. Han inngikk forlik både med danskekongen Svend Estridssøn og med Vilhelm Erobreren som da var konge i England, og klarte å holde landet utenfor konflikter med andre land og makthavere. Fordi regjeringstiden hans var så fredelig, er det lite stoff om ham i sagaene. Dette betyr ikke at det ikke skjedde mye viktig i den tiden han var konge. Dette var tvert imot en tid som var preget av at kongemakten, staten og rettsorganisasjonen ble sterkere. En indikasjon på dette er at hirden i kongsgården ble fordoblet, og at det ble innført nye hirdskikker etter europeisk modell. I denne tiden ble forholdet til paven atskillig bedre, og dette førte til etableringen av faste bispeseter flere steder i Norge.

Olav, som regnes som Bergens grunnlegger, var også den kongen som opprettet gildeinstitusjonen i Norge. Snorre forteller at Olav gjerne selv satt i gildet i Nidaros. Han likte seg visst i slike sammenkomster og kunne være både lystig og pratsom til tross for at han vanligvis var lite snakkesalig.

Det å kunne lese var noe som tidligere var forbeholdt de geistlige, men som den første norske kongen lærte Olav Kyrre seg denne kunsten. Symeon av Durham skrev i sin krønike at Olav var svært interessert i lese salmer og at han også assisterte prester ved gudstjenesten. Olav Kyrres eneste sønn, Magnus Berrføtt, tok over som konge da faren døde 1093 iHåkeby, Tanum i Båhuslen. Senere begravd i Nidaros (Trondheim).

Osburh or Osburga (died before 856) was the first wife of King Æthelwulf of Wessex and mother of Alfred the Great. Alfred's biographer, Asser, described her as "a most religious woman, noble in character and noble by birth".^[1]

Osburh's existence is known only from Asser's Life of King Alfred. She is not named as witness to any charters, nor is her death reported in the Anglo-Saxon Chronicle. So far as is known, she was the mother of all Æthelwulf's children, his five sons Æthelstan, Æthelbald, Æthelberht, Æthelred and Alfred the Great, and his daughter Æthelswith, wife of King Burgred of Mercia. Osburh presumably died before 856 when her husband married the Carolingian princess Judith.

She is best known for Asser's story about a book of Saxon songs which she showed to Alfred and his brothers, offering to give the book to whoever could first memorise it, a challenge which Alfred took up and won. This exhibits the interest of high status ninth-century women in books, and their role in educating their children.^[2]

Osburh was the daughter of Oslac (who is also only known from Asser's Life), King Æthelwulf's pincerna (butler), an important figure in the royal court and household.^[3] Oslac is described as a descendant of King Cerdic's Jutish nephews, Stuf and Wihtgar, who conquered the Isle of Wight.^[4] and, by this, is also ascribed Geatish/Gothic ancestry.

Otto (or Oddo) (c. 851 – 30 November 912), called the Illustrious (der Erlauchte) by later authors, was the Duke of Saxony from 880 to his death.

He was father of Henry the Fowler and grandfather of Otto the Great. he also was father-in-law of Zwentibold, Carolingian King of Lotharingia.

He was the younger son of Duke Liudolf of Saxony and his wife Oda of Billung, and succeeded his brother Bruno as duke after the latter's death in battle in 880. His family, named after his father, is called the Liudolfing, after the accession of his grandson Emperor Otto I also the Ottonian dynasty.

By a charter of King Louis the Younger to Gandersheim Abbey dated 26 January 877, the pago Suththuringa (region of South Thuringia) is described as in comitatu Ottonis (in Otto's county). In a charter of 28 January 897, Otto is described as marchio and the pago Eichesfelden (Eichsfeld) is now found to be within his county (march). He was also the lay abbotof Hersfeld Abbey in 908. He was described as magni ducis Oddonis (great duke Otto) by Widukind of Corvey when describing the marriage of his sister, Liutgard, to King Louis.

Otto rarely left Saxony. He was a regional prince and his overlords, Louis the Younger and Emperor Arnulf of Carinthia, with both of whom he was on good terms, rarely interfered in Saxony. In Saxony, Otto was king in practice and he established himself as tributary ruler over the neighbouring Slav tribes, such as the Daleminzi.

According to Widukind of Corvey, Otto was offered the kingship of East Francia after the death of Louis the Child in 911, but did not accept it on account of his advanced age, instead suggesting Conrad of Franconia. The truthfulness of this report is considered doubtful.^[1]

Otto's wife was Hathui of Babenberg (Hedwiga, †903), daughter of Henry of Franconia. Otto was and is buried in the church of Gandersheim Abbey. He had two sons, Thankmar and Liudolf, who predeceased him, but his third son Henry succeeded him as duke of Saxony and was later elected king. His daughter Oda married the Carolingian King Zwentibold of Lotharingia.

Peder Sunesen (omkring 1161- 29. oktober 1214), der var søn af Sune Ebbesen, var biskop af Roskilde fra 1191 til 1214.

Han var ven med Abbed Vilhelm i Æbelholt Kloster, der formentlig var hans lærer. Efter Vilhelm og ærkebiskop Absalons ønske sendte Sune omkring 1180 sin søn til den berømte abbed Stephan i Genovevaklosteret ved Paris . Egentlig skulle han dernæst indtræde i Cistercienserordenen, men han foretrak at fortsætte de boglige studier i Paris. Han blev optaget som kannik i Genovevaklosteret og lærte den her hjemmehørende skolastiske mystik. Svækket af sygdom vendte han hjem omkring 1183 og blev kannik i Lund Domkirke under Absalon, der, da han blev gammel nok, i 1191 fik ham gjort til biskop i Roskilde Domkirke, som han selv hidtil havde styret; fremdeles skulle Peder Sunesen dog hjælpe Absalon med de kirkelige pligter i ærkestiftet.

Peder Sunesen var en central person i Danmarks kulturelle samkvem med Frankrig. Forbindelsen udstraktes også til det politiske, da han sammen med abbederne Stephan og Vilhelm var med til at formidle planen om Philip Augustsgiftermål med Kong Knud 6.s søster Ingeborg og stod, ledsaget af abbed Vilhelm, i spidsen for den sendefærd, der bragte den danske kongedatter til Frankrig i 1193.

Det var også de franske katedraler, der inspirerede ham til opførelsen af Roskilde Domkirke, og derudover stod han også bag opførelsen af Vor Frue Kirke i den opblomstrende bispestad København.

Pepin (818 - after 854) was the first count of Vermandois, lord of Senlis, Péronne, and Saint Quentin. He was the son of King Bernard of Italy and Cunigunda of Laon.

Pepin first appears in 834 as a count to the north of the Seine and then appears as same again in 840. In that year, he supported Lothair I against Louis the Pious.

Pepin's wife is unknown, she has been spuriously called "Rothaide de Bobbio". His heir inherited much Nibelungid territory and so historian K. F. Werner hypothesized a marriage to a daughter of Theodoric Nibelung. Their children were:

• Bernard (c. 844 – after 893), count of Laon
• Gerberge (born c. 854)
• Pepin (c. 846–893), count of Senlis and lord of Valois (877–893)
• Herbert I of Vermandois (c. 850–907)
• Beatrix (born c. 854)
• Mathilde (born c. 857)
• Adelaide (born c. 858)
• Cunigunda